| HAMSUN – NYTT
Hamsun-Selskapets
informasjonsblad
Nr. 1 2010
En sniktitt på
juniutstillinga, sett fra et elevperspektiv. Foto: Anja Borg
Leder
I og med at jeg har
litt spalteplass, som nylig redaktør, benytter jeg likeså godt anledningen til å
fortelle medlemmene litt om meg selv, for eksempel at jeg er lektor i norsk og
Hamsunentusiast, en blanding som var nok til å forlate Trondheim til fordel for
Hamarøysommeren 2008. Det å kunne undervise i norsk og jobbe med min ungdoms
favorittforfatter, rettet mot elever i videregående skole, var så forlokkende at jeg
kjøpte hus her oppe, usett. Dette litt impulsive valget, tror jeg Hamsunentusiaster rundt
om kan kjenne seg igjen i, vi er nok en gjeng sære romantikere. I forlengelsen av denne
tanken, ønsker jeg å gi dere medlemmer spalteplass, jeg vet det finnes mange spennende,
rare og kunnskapsrike medlemmer som kunne bidratt med mye viten. Send meg bidrag om du
ønsker å være det medlemmet som ytrer deg i ”Entusiastens hjørne” i neste
nummer av Hamsun-Nytt.
Så tilbake til entusiasten i meg, hva er det som er så forlokkende med å bruke Hamsun i
undervisningen? Hvorfor egner Hamsuns tekster seg spesielt godt i klasserommet? Fordi
tekstene hans regnes som en del av den litterære kanon? Fordi vi skal gi elevene et
minimum av dannelse? Fordi vi har Hamsunsenteret, barndomshjemmet, Skogheim,
prestegårdsruinene og Hamsundagene? Nei, ikke nødvendigvis derfor. Hamsuns tekster
handler om så mye mer, de handler om identitet og forståelse, de handler om å være
menneske på godt og vondt, de handler om språklige lykketreff. Når mine elever, som
kanskje til og med ikke er spesielt glade i å lese skjønnlitteratur, skriver i sine
tolkninger eller forteller i litterære samtaler at Sult trigger dem og får dem til å
smile når de egentlig ikke skal, når de egentlig skal føle medynk eller frustrasjon, ja
da blir teksten høyst levende og aktuell, tenker jeg. Da skjer det en dynamisk prosess
hos leseren som han eller hun reflekterer rundt, og denne refleksjonen fører ofte til en
erkjennelse hos elevene om at det er språket og rytmen hos Hamsun som skaper disse
motsetningene hos dem. Mitt inntrykk er at en slik erkjennelse fører til at de ønsker å
lese mer om og av Hamsun. I år, som i fjor, har jeg satt Sult og Skråninga på pensum
hos elevene. Sistnevnte er skrevet av Carl Frode Tiller, og kom ut i 2003. Carl Frode
Tiller har uttalt i flere intervju at han er inspirert av Hamsun og særlig av Sult, noe
man helt klart ser i Skråninga. Her er mye intertekstualitet, og man kan også kjenne den
litt smertefulle grunnstemningen i begge bøkene. Jeg anbefaler medlemmene å lese
Skråninga, om dere allerede ikke har gjort det. http://www.cftiller.no/
Som en del av undervisningsopplegget, har elevene laget frysbilder ut fra ulike sitater i
både Sult og Skråninga. Jeg utfordrer medlemmene til å prøve å gjette hvilken bok og
hvilket sitat de to bildene etter ”Even Arntzen har ordet”, er hentet fra. Dette
nummeret inneholder også to fordypningsoppgaver, skrevet av tredjeklasseelevene mine,
Borghild Otelie Aasebøstøl og Vegard Bredal Olsen. De har fordypet seg i noe ved Hamsun
som interesserer dem, og jeg er imponert. Jeg håper alle medlemmene vil besøke skolens
hjemmeside, under Knut Hamsun ikonet, ligger bilder og artikler knyttet til
Hamsunrelaterte prosjekter, blant annet turen til St. Petersburg. http://www.hamsun.vgs.no/artikkel.aspx?MId1=246&AId=10718
God lesning!
Vibeke Groven,
redaktør
Vibeke.groven@nfk.no
Even Arntzen har ordet
Hamsun- nytt: i går, i
dag og i morgen
Det er faktisk over 20
år siden første nummer av Hamsun-Selskapets medlemsblad, Hamsunnytt, så dagens lys.
Vel, egentlig er det vel en aldri så liten overdrivelse å kalle det et "blad",
men første gang denne publikasjonen forelå var iallfall i 1988, samme året som Hamsun-
Selskapet ble stiftet, som en svært enkel kjøkkenbenk-trykksak bestående av et
dobbeltsidig A4-ark med små og store nyheter om Hamsun-Selskapets aktiviteter og
arrangementer og annet Hamsun-relevant stoff. Initiativstaker og redaktør av Hamsun-nytt
i perioden 1989 til 2001 var den utrettelige ildsjelen Nils Magne Knutsen, som i disse
årene også var leder av Hamsun-Selskapet. Fra og med 2002 ble redaktøransvaret overlatt
til Knut Hamsun videregående skole (KHvgs), og første redaktør ut var Kathrine Fosshei
(2002-2004), etterfulgt av Elke Kriehn (2004-2008). I årene etter at Hamsun-nytt fikk
redaktørsete ved KHvgs vokste Hamsun-nytt til å bli en langt mer omfangsrik og
layoutmessig profesjonell publikasjon, siste året lå antallet sider i snitt på 20, i
A5-format. Forsiden og baksiden var dessuten trykket i farger. Siste nummer av Hamsun-nytt
kom i desember 2008. At det er gått så lang tid siden forrige nummer er meget
beklagelig, og ansvaret ligger utvilsomt hos Hamsun-Selskapets styre og særlig hos meg
som leder av Selskapet. Ikke at det
er noen fullgod
unnskyldning, men til mitt forsvar vil jeg likevel anføre at jubileumsåret 2009 var et
ekstremt hektisk år, med svært mye reisevirksomhet for mange av oss Hamsun-aktører,
selv hadde jeg i fjor et femti-talls Hamsun-oppdrag i inn- og utland. Morsomt og meget
givende, selvsagt, men også svært tidkrevende. Men nå er altså Hamsun-nytt på beina
igjen, ny redaktør er Vibeke Groven ved KHvgs, og "nye" Hamsun-nytt er ikke
bare et organ for Hamsun-Selskapet, men også Hamsunsenteret og KHvgs. Nå som før tar vi
sikte på fire utgivelser i året. Vi har også drøftet mulighetene for at Hamsun-nytt, i
framtida, skal kunne bli en ren nettpublikasjon, et elektronisk produkt i pdf-format.
Dette har utvilsomt sine store fordeler, man vi kunne boltre seg i fargebilder og sidetall
på en helt annen måte enn tidligere, til minimale kostnader. Men før vi (eventuelt)
gjør framtidige Hamsun-nytt til en ren Internett-utgivelse, må vi først danne oss et
bilde av hvor mange av Hamsun-Selskapets medlemmer som har tilgang til Internett. Derfor
oppfordrer vi på nytt alle Selskapets medlemmer om å sende en e-post, merket "E- 3
postregistrering" til polden@hamsun-selskapet.no for at vi skal få laget en
e-postliste over medlemmene. Så inntil videre vil også "nye" Hamsun-nytt
sendes ut som vanlig post til Selskapets medlemmer. På vegne av Hamsun-Selskapets styre
vil jeg uttrykke store glede over at Hamsun-nytt igjen er oppe og går. Jeg vil også
benytte anledningen til å takke både Hamsunsenteret og KHvgs for den upåklagelige
samarbeidsviljen, og ikke minst ønske den nye redaktøren, Vibeke Groven, lykke til med
arbeidet. Even Arntzen Styreleder Hamsun-Selskapet
Sult eller Skråninga?
Hvilket sitat?
Helga Wiik,
Hamsun-pionér og Hamsun-entusiast
Tekst: Nils M. Knutsen
Da de første
Hamsundagene ble dratt i gang i 1982, var det flere lokale ildsjeler som fikk oss
tilreisende entusiaster til å føle oss velkommen - styreleder Alf-Einar Øien,
kultursjef Kolbjørn Halmøy, teaterleder May Valle, lokalhistoriker Leif Gaarder, o. fl.
Og så var det altså denne allestedsnærværende adjunkten fra Vestlandet, Helga Wiik,
alltid travelt opptatt på et eller annet kontor, alltid med mange kommunale tråder i
sine blide hender, og alltid forekommende, alltid lavmælt og alltid rolig midt oppe i
flokken av høgmælte og oppskjørta nordlendinger. Hva som egentlig var hennes funksjon
de første årene, står for meg som ganske gåtefullt, for jeg synes å huske at hun var
med overalt. Om dagen solgte hun billetter, administrerte sightseeing for gjester, ordnet
transport fra Bodø, ordnet overnattinger, bestilte blomsterbuketter, sjekket
lunsjservering, ordnet reiseregninger 4 og diettpenger, hengte opp plakater, reklamerte
for konserter og kunstutstillinger, planla stiftelsen av et Hamsun-Selskap, ja, i det hele
tatt drev hun en ganske allsidig og hektisk virksomhet. Og når vi om kvelden gikk på
festaften i aulaen, dukket hun opp som elegant og vel forberedt konferansier på alle
språk, og fortsatt var ikke hennes dag slutt, for etter midnatt hendte det at hun tok
alle tilreisende gjester med seg hjem og serverte nattmat til hele flokken. At hun var så
anvendelig og så dyktig i så mange funksjoner, var i og for seg imponerende nok, men for
oss tilreisende var likevel ikke det det viktigste. Nei, det som for meg og for mange
andre var enda viktigere, var i det lange løp hennes menneskelige varme, hennes evne til
å få oss tilreisende til å føle oss hjemme, føle oss velkommen, føle at noen i
kommunen satte pris på at vi hver på vår kant satt der året igjennom og interesserte
oss for hva som foregikk på Hamarøy.
Etter at den hektiske Hamsun-uka var over og vi alle dro hjem til vårt, fortsatte nemlig
Helga å ta vare på oss. Nå ble den kontakten som var skapt på Hamarøy, bekreftet og
bygget ut, nå kom de hyggelige telefonsamtalene, nå kom blomstene til bursdagene, nå
kom julekortene, nå kom de oppmerksomme tilbakemeldingene i forbindelse med at man
kanskje hadde skrevet noe i avisen eller sagt noe i radio. Sakte, men sikkert ble man vevd
inn i en inspirerende følelse av å være med i et team, en følelse av at man virkelig deltok
i noe og at man hele tida var informert om hva som foregikk og var en del av
det som foregikk, av de diskusjonene somble holdt og de planene som ble lagt.
To grunnleggende
spørsmål reiser seg i denne forbindelse:
For det første: Hvordan
skaper man et godt nettverk?
Og for det andre: Hvorfor
er det så mange ledere og mellomledere som ikke får det til?
Hvordan skaper man
relasjoner som varer i år etter år, ja, som varer selv om slitasjen og
materialtrettheten begynner å gjøre seg gjeldende, og man begynner å tenke at det jo
faktisk også fins andre steder enn Hamarøy å interessere seg for, andre steder å
tilbringe en uke av sommerferien, andre prosjekter å jobbe gratis for. Ikke minst i
forbindelse med en såpass omstridt skikkelse som Knut Hamsun er det ganske lett å havne
i strid og uenighet, og lett å bli både frustrert og oppgitt, og nettopp da er det at
det gode nettverket, den forpliktende fellesskapsfølelsen, får en til å fortsette. Er
det da dette julekortet hvert år som har fått meg til å engasjere meg såpass iherdig
for Hamsun-aktiviteten på Hamarøy?
For å sette saken på spissen, så kan jeg godt si at joda, det der julekortet kan
faktisk være ganske viktig, vel å merke dersom det er en del av en kontinuerlig kommunikasjon,
ikke bare et krampaktig skippertak. Selvsagt er det den store felles saken, i dette
tilfelle Knut Hamsuns forfatterskap, som er det viktigste. Men også store saker trenger
smurning i maskineriet. Også et brennende engasjement trenger tilbakemeldinger. Også
ildsjeler trenger påfyll av varme!
Hamsunarbeidet på Hamarøy har vært omgitt av mye strid, men også av mye entusiasme.
Denne entusiasmen er gjennom snart 30 år blitt holdt ved like av mange. For meg - og
trolig for atskillige andre - står i den sammenheng Helga Wiik i første rekke. Med sin
lavmælte omtanke, sin blide lojalitet og sin slitesterke optimisme har hun bidratt sterkt
til å gjøre Hamsundagene på Hamarøy til selvfølgelige deler av våre liv, til noe vi
bare elsker å delta i, noe vi bare må komme tilbake til gang etter gang etter
gang etter gang. Det står flinke folk klare til å overta Helgas mange roller, og
vi som er tilreisende til Hamarøy, er klare til å samarbeide med dem. Men ingen er som
Helga, og når hun nå slutter, blir det et stort tomrom. Takknemlig hilsen fra Nils M.
Knutsen Hamsuns forelskede menn
Norsk hovedmål,
fordypningsoppgave
Skoleåret 2009/2010
Borghild Otelie
Aasebøstøl
«- Jeg elsker tre
ting, sier jeg så.
Jeg elsker en
kjærlighetsdrøm jeg hadde den gang,
jeg elsker dig
og jeg elsker denne
plet jord.
Og hvad elsker du mest?
Drømmen.» (Pan)
Innholdsfortegnelse
1.0
Innledning...............................................................................................s.3
2.0 Hamsuns forelskede
menn......................................................................s.3
· «Av løitnant
Glahns papirer».......................................................s.4
· Møllersønnen
Johannes................................................................s.5
3.0 Kvinneidealet
...........................................................................................s.6
3.1 Hamsuns
kvinner...........................................................................s.7
3.2 Hamsun og
Lous...........................................................................s.7
3.3 Knut og
Marie...............................................................................s.8
4.0 Den forelskede
Hamsun/Avslutning……………………………………
s.9
Kildeliste……………………………………………………………………s.10
1.0 Innledning
Knut Hamsun (1859-1952)
regnes som en av Norges største forfattere. I sine verker tar Hamsun for seg deler av
menneskesinnet som kan være vanskelig å forklare. I denne oppgaven ønsker jeg å gå
nærmere inn på Hamsuns evne til å beskrive et av verdens største mysterier; forelskelsen.
Spørsmålet er: Har Hamsun diktet opp hvert enkelt forhold og hver følelse i sine
romaner – eller har han lagt sitt eget hjerte og sine egne forhold i hver enkelt
forelsket mann?
Ved å ta utgangspunkt
i de mannlige protagonistene i noen Hamsuns ungdomsverker; løytnant Thomas Glahn (Pan,
1894) og Johannes Møller (Victoria, 1898) og sammenligne deres forelskelser med Hamsuns
egne relasjoner til kona Marie Hamsun (d. Andersen) og pianolærerinnen Lulli Lous. Jeg
vil lete etter likhetstrekk mellom Hamsun selv og hans oppdiktede beilere. For å komme
til bunns i Hamsuns forhold til Marie og Lulli bruker jeg utdrag av Hamsuns brev til de to
nevnte kvinnene. Grunnet Knut Hamsuns ivrige brevskriving til sine kjærester, undersøker
jeg bare et fåtall av brevene som han skrev. Disse brevene blir valgt fra et tidlig
stadium i deres møter – fordi disse brevene vil representere forelskelsen i større
grad enn det fastsatte parforholdet. Arbeidsmetodikken har vært å lese og analysere
Hamsuns verker og brev sammen med medelev Tarjei Nordnes. Vi har diskutert funnene våre
og sammenlignet dem – til stor fornøyelse.
I tillegg har vi
kontaktet og stilt spørsmål til litteraturformidler Ronald Altinius og skuespiller Rune
Løding om Hamsun, hans karakterer og deres troverdighet. Vi har også kontaktet Eivind
Røssak ved Nasjonalbiblioteket for å få informasjon om Hamsuns brev til Lulli Lous.
Utover dette har jeg og Tarjei jobbet hver for oss.
2.0 Hamsuns forelskede
menn
Da Hamsun begynte sin
beiling til skuespillerinne Marie Andersen tidlig 1900-tallet, var brevskriving som var
det beste middelet for å holde kontakten med sin kjære etter første møte. I et brev
til Marie skrevet i april 1908, bekjenner Hamsun sine følelser for henne: «Marie min,
jeg er din så inderlig. Jeg elsker, elsker dig, jeg sier det av hele min Sjæl. Og Gud
velsigne dig fordi jeg har faat treffe dig i Livet.»
I bøkene Victoria
(1898) og Pan (1894) møter vi gjennom to svært forskjellige menn den samme lidenskapen
som Hamsun beskriver i sitt brev til Marie. Litteraturformidler Ronald Altinius påpeker
motsetningene i Johannes Møller og løytnant Glahn. Johannes har levd hele sitt liv
utestengt fra sosieteten og søker anerkjennelse og oppmerksomhet fra samfunnets høyere
klasser gjennom sitt forfatterskap. Løytnant Glahn på sin side, flykter fra samfunnet
– ut i naturens skjønnhet og ensomheten. De drives av helt forskjellige verdier
– men samles i et område:
Det tragikomiske i
deres forelskede natur. De møter begge kvinner som setter hjertene deres i brann og
som tar fra dem all forstand.
2.1 «Av løitnant
Thomas Glahns papirer»
Pan (1894) omhandler
løytnant Thomas Glahns flukt fra samfunnslivet. Boken er skrevet som Glahns egne notater
fra sin tid i en skogshytte i Nordland og tar for seg både skildringer av ensomhet i
Nordlandsnaturen og det amputerte sosiale livet i en liten bygd. Løytnant Glahns første
møte med sin forelskelse Edvarda, kjøpmannen Macks datter, finner sted en regntung
ettermiddag der han har søkt tilfluk i et båtnaust. Han får snart selskap av to menn og
en pike; «Et barn, en skolepike. [...]hun var høi, men uten former, omkring femten
seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» (Knut Hamsun, 9:1894) og dette
korte møtet setter ikke spesielt preg på ham. Først da hun inviterer ham til å spise
med seg og familien, merker Glahn noe spesielt ved hennes vesen; «Jeg følte i dette
øieblik noget røre ved mit hjærte som en liten flygtig venlighilsen. Det kom av våren
og den lyse dag, jeg har tenkt over det siden. Jeg beundret desuten hendes buede
øienbryn.»(Knut Hamsun, 16:1894)
Løytnant Glahn viser
seg gjennom romanen som en usikker og muligens litt keitete beiler. Hans oppførsel og
tanker rundt begjæret etter Edvarda er stadig i forandring. «Det kom av våren og den
lyse dag,» konkluderer Glahn. Han ønsker ikke å innrømme ovenfor seg selv (og
leseren) den interessen Edvarda har vekket hos ham. I et møte med det sosiale liv i
bygda, oppdager Glahn at Edvarda på sin side ikke har problemer med å vise sitt
ungdommelige begjæret:
«Hun kom like imot
mig, [...] og kysser mig flere ganger på munden. Hun sier noget hver gang, men jeg hører
ikke hvad det er. Jeg forstod ikke det hele, mit hjærte stod stille, jeg har bare et
indtryk av hendes brændende blik.» (Knut Hamsun, 32:1894) Glahns egne tanker rundt
dette brennende begjæret ligger i en mye vagere bemerkning; «For anden gang blev jeg
betat av hendes mørke øienbryn som buet sig høit op i panden.» (Knut Hamsun, 32:1894)
Hans oppførsel gir
derimot inntrykk av en tenåringsforelskelse når han er rundt Edvarda. Keitete og flau
– der en ikke klarer å finne ord eller handlinger som kan speile ens følelser.
Dette fører til mange impulsive handlinger, gjerne med negativ konsekvens. En av
situasjonene som kan føles meget ubehagelig for leseren er når Glahn i påsyn av sin
rival og flere andre, finner det for godt å slenge Edvardas sko på sjøen «[...] av
trang til å gjøre mig gjældende og minde hende om at jeg var til, - jeg vet ikke.»
(Knut Hamsun, 48:1894) Gjennom hele romanen kan en få en følelse av at Glahn prøver
å overtale seg selv om at det begjæret bare er oppspinn og at Edvarda ikke har interesse
av ham i det hele tatt. Dette kommer spesielt godt frem under et selskap hos Mack, der
Glahn som gjest klarer å velte glasset sitt og blir meget forlegen. Edvarda prøver å le
det bort i og med at det ikke var et egentlig problem. Det er tydelig på Glahns reaksjon
at han ikke setter pris på denne behandlingen og han rettferdiggjør derfor sin
«avtagende interesse» (les: store skuffelse) med at hun ikke er like vakker som før: «Det
skjøt en dunkel følelse av misstemning igjennem mig ved Edvardas latter, jeg så på
hende og fandt at hendes ansigt var blit intetsigende og lite vakkert.»
(Knut Hamsun, 22:1894)
Dette viser
usikkerheten og nervøsiteten hos en stolt beiler, som kommer av de usagte ord og
uavgjorte avtaler. Denne usikkerheten også kommer fram i Hamsuns forhold, der han
skriver: «Jeg er meget opreven, ved du min Ven, det er iblandt saa ondt at være paa
Kafè med dig fordi du er så optat med andre end den som taler og det som tales til dig,
du ser alle Steder hen. Men det er vel min Skinsyge. Stakkars mig, Gud velsigne dig min
Ven, men ondt er det- Vær saa snill at hjælpe mig.» (Knut Hamsuns brev til Marie, mai
1908)
2.2 Møllersønnen
Johannes
I Victoria (1898)
forteller Hamsun om den unge Johannes Møllers brennende til den jevnaldrende
«slottsfrøknen» Victoria. Det første kjennskap leseren får til den lengselen Johannes
føler for Victoria, skjer allerede da han er i fjortenårsalderen. Johannes blir invitert
med på slottsbarnas utflukt med oppgave å ro dem over til en øy. På denne turen blir
han behandlet meget dårlig av Otto, en konfirmert gutt som gjester slottet. I tillegg
fører skuffelse over Victorias manglende interesse til at han «[...] av trang til å
gjøre mig gjældende og minde hende om at jeg var til, [...]» (Knut Kamsun, 48:1894)1 forteller
henne at han skal binde seg til risenog de underjordiskes rike. Konsekvensen av denne
ytringen ble dessverre ikke som han hadde tenkt: «Det at hun så hjerteløst kan si
ham farvel jo før jo heller gjør ham forresten bitter, driver sinnet op i hans sårede
sind.» (Knut Hamsun, 13:1898) Den forelskede impulsitiviteten man finner i Pan finnes
i Victoria. Når det går opp for den unge Johannes hvor uinteressert hans utkårede er,
bestemmer han seg for å rettferdiggjøre sin ytring: «Han stanser brat og sier med
retfærdig harme: Men det vil jeg si dig, Victoria, at du får ingen som vilde ha været
så snil mot dig som jeg.» (Knut Hamsun, 13:1898) I denne tidlige sekvensen i
romanen, viser Hamsun at disse åpenhjertige og impulsive handlingene gir utslag. Victoria
viser sitt første tegn på å gjengjelde forelskelsen da Johannes forteller om den
vakreste kvinnen i verden – som han skal ta til ekte når han fester seg hos risen: «Jeg
er sikker på at hun ikke er så glad i dig som jeg.» (Knut Hamsun, 14:1898) Denne
første kjærlighetsytringen setter sine spor hos Johannes. Det sier seg selv at Johannes
´sosiale rang ikke passer inn som ektemann for slottsfrøkenen, men dette tegnet på
gjengjeldt kjærlighet bygger hans lengsel og begjær mye sterkere. Boken forteller videre
om Johannes´ liv i skole og samfunn – der han etter mye strev nærmer seg å bli
opptatt i sosieten som forfatter. Den tar også for seg utviklingen i Johannes og
Victorias forhold. En kan undres på om drivkreftene i ham er kjærligheten til Victoria.
Han sier selv til Victoria i et senere møte at han har forfattet alle sine dikt til henne
– med unntakav noen få og de hadde han ikke engang publisert. En så sterk
erklæring viser ikke til den stolte mannen, men til den ydmyke elskeren.
3.0 Kvinneidealet
1 Hentet fra boken Pan.
Beskriver den samme følelsen.
Allerede i sin
gjennombruddsroman «Sult» viser Hamsun en hang til å idealiserekjærligheten; og ikke
minst kvinnen. Ylajali blir et bilde på kvinnen som hun bør være, ifølge Hamsun. De
andre kvinnene i Hamsuns romaner blir bare et skyggebilde av den orientalske prinsessen,
hennes kvaliteter og attributter. En kan se det slik; de andre kvinnenes kvaliteter blir
målt opp mot Ylajali. Løytnant Glahn fikk aldri Edvarda. Hun var verken for pen eller
for stygg for ham, men hun hadde «kastet mig hit og dit i mange måneder og fåt mitt
hår til å gråne.»(Knut Hamsun, 118:1894)
Skuespiller Rune Løding, utdannet ved The Russian Academy of Theater Art, har tolket
både løytnant Glahn og den unge Johannes så langt i sin karriere, og han mener at denne
behandlingen av den forelskede mannen er grunn til stor frustrasjon – noe som Glahn
gir uttrykk for å gjøre. Han blir faktisk så frustrert at han skyter seg selv i foten.
Løding ser dette i lys av noe som han omtaler som et gammelt indianerord: Har du vondt et
sted kan du glemme den smerten ved å overføre den på noe annet. Løytnant Glahns
frustrasjon over Edvardas oppførsel smerter ham så at han forvandler den psykiske
smerten til noe fysisk – for da harhan en noenlunde mulighet til å ta kontroll over
situasjonen.
Johannes fikk heller aldri sin kjøre. Han mistet Victoria to ganger: Først da hun ble
forlovet og så da stoltheten hans sviktet ham. Victoria ble trolovet med Otto for å
sikre familiens fremtid. Johannes ble sittende igjen alene – såret og forvirret. Han
inngikk en forlovelse med ungpiken Camilla selv om hans hjerte fortsatt tilhørte
Victoria. Da Victorias trolovede dør i en jaktulykke, både nekter og klarer ikke
Johannes å innrømme ovenfor seg selv at hans forlovelse med Camilla bør brytes. Her
slår mannens stolthet inn og setter grenser som senere skal ødelegge Johannes´ mulighet
til å få kvinnen han elsker for alltid.
I disse bøkene, fremstilles kvinnene som slue, utspekulerte vesener – både Victoria
og Edvarda bruker først-stryk-og-så-slå-taktikken. For eksempel Edvarda som leker med
både Glahns og doktorens2 følelser. Derfor sitter jeg igjen med dette spørsmålet: Hvor
mye skyld har kvinnene i de mislykkede forholdene?
3.1 Hamsuns kvinner
«Naturligvis får man
ikke den kvinde man skulde ha; men hænder det en eneste gang av pur forbandet ret og
rimelighet så dør hun altså straks efter.» (Knut Hamsun, 129:1898)
2 Glahns rival –
Doktor
Dette sitatet er fra
huslæreren i Victoria; en gammel, selvopptatt mann som skal belære alle unge mennesker
om livets opp- og nedturer. En kan spørre seg selv om det er Hamsun selv som deler sine
egne synspunkter, særlig gjennom dette sitatet. Ronald Altinius forteller at Hamsuns
kjærlighetsforhold som oftest var svært preget av det samme kvinneidealet som hans
bøker viste. Hans brev var skrevet med høy impulsitet – han fløyt høyt og falt
langt. Likevel var han raskt oppe på sin hest igjen med ny giv.
3.2 Hamsun og Lous
Hamsuns kjærlighetsliv
er viden kjent gjennom hans samlede brev. Hanvar en ivrig skribent til kvinner som han
fattet interesse for, og blant disse var pianolærerinnen Lulli Lous, som Hamsun hadde et
forhold til vinteren 1891-92. En har lenge antatt at hans forhold til Lulli tok slutt i
påsken 1892, men en pakke med brev, åpnet ved Nasjonalbiblioteket i januar 2010, viser
at Hamsuns forhold til henne varte lengere enn først antatt. Disse nyoppdagede brevene er
et flott eksempel på hvordan Hamsun rettet sin oppmerksomhet og åpnet hjertet sitt
ovenfor sine utkårede – og er også et bilde på likheten mellom Hamsun selv og hans
karakterer. Hamsun legger hele sin sjel i formuleringene til Lulli: «Alt bølger i
mig. Jeg elsker Dem. Nej, hvor jeg knæler ydmygt for Dem i min Tanke.» (Knut Hamsuns
brev til Lulli Lous 7. april, 1892) Hans «dype bevegelse» er et bilde på hvor mye
han idealiserer kjærligheten. Lulli får tilnavnet «Deres Kongelige Høyhet» - i
likhet med orientalske prinsessen Ylajali. Han skriver i et av sine brev: «Jeg
er ikke istand til at slippe Forestillingen om, at hvis De pludselig blev styg paa en
eller anden Maade, om De for Eksempel blevKopparret, så vilde jeg blive voldsomt
lykkelig.» Han skriver at grunnen til dette er at om hun ikke har utseende lenger med
seg, så vil han ha håp om at hun kan bli hans. I Victoria (1898) forteller Munken Vendt
historien om et forelsket ektepar som opplever stor sorg sammen. Sykdom vansirer mannen og
fører blant annet til hårtap. Mannen spør sin kone om hun elsker ham til tross for
dette; «Og hun gikk ind i sit kammers og klippet alt sit gule hår av hodet for å
være lik sin mand som hun elsket.» (Knut Hamsun, 125:1898) De leverlykkelig enda en
tid – til de blir gamle og kvinnen blir lam. Hun sier til sin mann at nå som hun er
så lam og heslig så har hun forståelse for at han ikke elsker henne lenger. «Herren
går ind i sit værelse, slår syre i sit ansigt for å vanskape det og sier til sin
hustru: [...] du elsker mig vel ikke mer?» (Knut Hamsun, 126:1898)
Denne fortellingen ender lykkelig. Hans kone erklærer at hun vil elske sin mann til
døden og de lever lykkelige alle sine dager. Hamsun og Lous´ forhold endte ikke
lykkelig. Av uante grunner bestemmer Hamsun seg for å forlate Lous og oppfordrer henne
til å gifte seg med en annen. Lulli Lous ble aldri gift. Selv arbeider Hamsun videre med
litteraturen og møter skuespilleren Marie Andersen. En kan se på det slik: Huslæreren
hadde muligens rett i sin uttalelse. Lulli Lous fikk ikke den mannen som var ment for
henne.
3.2 Knut og Marie
«Og Gud velsigne dig
fordi jeg har faat treffe dig i Livet. [...] Marie min, Marie min, Gud hvor du er vakker,
du ved ikke Spor af at du er den dejligste i Verden. Nu ser jeg dig komme mod mig –
Prinsesse.» (Knut Hamsuns brev til Marie Andersen, april 1908)
Hamsun møtte Marie Andersen i 1908 da hun var skuespillerinne ved Nationaltheatret.
Utdraget av et kjærlighetsbrev viser hvor betatt Hamsun ble i den 22 år yngre kvinnen.
Ordbruken kan tolkes som en hyllest til idealkvinnen – Hamsuns egen Ylajali. Dette
brevet er bare et av mange som Hamsun skrev i perioden april-mai 1908. Et godt eksempel
på hans ivrige og utålmodige brevskrivning er denne notisen: «Kære, ikke forat
plage dig, men naar kan jegkomme? Jeg skal ikke skrive hver Dag, men jeg glemte det igaar,
derfor disse Ord idag ogsaa. Naar faar jeg komme? - Min Elskede på Jorden. K.» (Brev til
Marie Hamsun 5.mai 1908) I likhet med sine karakterer viser Hamsun seg som en ydmyk
beiler når han sender ut disse ord til Marie. I en film om Hamsuns forhold til nazismen,
er det en scene som viser hvordan forholdet mellom Knut Hamsun og hans kone Marie har
utartet seg. De krangler om hvordan deres liv har vært sammen – og det Hamsun svarer
på det er: «Marie! Har ikke vi plaget hverandre nok?» Jeg skal ikke ta for meg hvordan
Hamsuns forhold til Marie har utartet seg – men jeg ser en tråd mellom Hamsuns hang
til å idealisere forelskelsen i dette forholdet. Hamsun beskriver forelskelsen i sine
beretninger. Det som kommer den etter er ham likegyldig. På lik linje med forholdet til
Marie – forelskelsen i kjærlighetsbrevene var det som var viktigst. Da han fikk
henne hadde han oppnådd sitt.
4.0 Den forelskede
Hamsun / Oppsummering
I Pan og Victoria
skriver Hamsun ikke om en lykkelig slutt. Han skriver ikke at de elskende får hverandre.
Det er fortvilelse og bitre tanker som ender hans romaner. De engang så lidenskapelige
følelsene går over i sårhet og forvirring. Det er ytterpunktene som møtes – på
samme måte som hans karakterer er både stolt og ydmyk ovenfor sine kjærester. Hvor mye
skyld kvinnene i Hamsuns romaner har for de uheldige kjærlighetsforholdene, ligger i
mennenes stolte og ydmyke natur.Kvinnene viser den samme hangen til å være stolte der de
heller burde vært ydmyke og omvendt. Dette er noe som kan linkes opp mot Hamsuns
generelle kvinnesyn. Det kommer helt tydelig frem for meg at Hamsuns forelskede menn
bærer sterkt preg av Hamsun selv. Både i ord og handling ligner de på forfatteren; på
sin skaper. De er stolte ovenfor seg selv og ydmyke ovenfor sine kjærester. Både Glahn
og Johannes opplever at forelskelsen er det eneste «lykkelige» i deres forhold til
kvinner. Hamsun selv fremgår for meg som besatt i sine forelskelser – og når
forholdet utvikler seg, minker de voldsomme følelsene. Kan Hamsuns forelskede menn være
så påvirket av Hamsuns selv at de aldri vil bli lykkelige?Hva som skjer med Johannes
etter Victorias død er ukjent. Løytnant Glahn blir skutt i en ulykke. Hamsuns eget liv
fortsetter med både oppturer og nedturer. Alt i alt er det tre svært ulike menn, men med
svært like trekk i en sak.Hva er det som samler deres skjebner og besvarer mitt
spørsmål om hvor Hamsuns inspirasjon er hentet fra? Finner man svaret i Pan? « - Jeg
elsker tre ting, sier jeg så. Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde den gang, jeg
elsker dig og jeg elsker denne plet jord. - Og hvad elsker du mest? - Drømmen.» (Pan,
1894))
Kilder
Hamsun, Knut (1894). Pan
– Av løitnant Thomas Glahns papirer. Oslo: Gyldendal (den brukte utgaven utgitt
i 2002). Hamsun Knut (1898). Victoria. Oslo: Gyldendal (den brukte utgaven ble utgitt i
1982 ved den Norske Bokklubbe) red. Næss, Harald S. (1996). Knut Hamsuns Brev
1908-1914. Oslo: Gyldenlag Norsk Forlag
Nettsider
Gernhammer, Vilhelm.
(Samfunnsliv B-blad, 2005) Hamsun og Langfeldt, lastet ned 26. februar 2010 fra
http://www.samfunnsliv.no/03-05.pdf
Hagelid, Kristin.
(Nasjonalbibliokets nettside, 2010) Se Hamsuns kjærlighetsbrev til Lulli Lous, lastet
ned 2. mars 2010 fra http://www.nb.no/hamsun2009/aktuelt-h09/se-hamsunskjaerlighetsbrev-
til-lulli-lous
Hareide, Jorunn.(Store
norske leksikons nettside). Marie Hamsun – utdypning. Lastet ned 3. mars 2010
fra http://www.snl.no/.nbl_biografi/Marie_Hamsun/utdypning
Illustrasjoner:
Borghild Otelie Aasebøstøl
Takk til
Rune Løding, Ronald
Altinius, Eivinn Røssak, Ida E. Aasebøstøl og Tarjei Nordnes for tanker, ideer, forslag
om kilder og moralsk støtte.
Berømt og fordømt
Tekst: Borghild
Aasebøstøl og Vegard Olsen
Onsdag den 24. mars var
det duket for en sniktitt på den forekommende utstillingen på Hamsunsenteret som skal
åpne i sommer. Tre elever fra Knut Hamsun VGS var nede i senteret sammen med journalister
fra blant annet NRK og Avisa Nordland for å se på smakebitene.
Hamsunsenteret har i
mange omganger vært kritisert som en økonomisk belastning. Til tross for mange
uforutsette problemer, ligger Hamsunsenterets nye utstilling godt an i forhold til
åpningsdagen. Datoen for den offisielle åpningen av utstillingen på Hamsunsenteret er
satt til 11. juni, da for spesielt inviterte. Før den tid er det mye som skal gjøres. Da
vi besøkte senteret, bar det preg av mye ugjort arbeid. Direktør Bodil Børset ledet oss
gjennom et virvar av esker, utstyr og arbeidsfolk som jobbet på spreng for å få
utstillingen på beina.
Smakebiter
Mye av innholdet i
utstillingen ble holdt hemmelig for journalistene, men likevel fikk vi et innblikk i hva
som skal komme. Det ble blant annet omvisning i andre etasje, der Hamsuns barndom og
forhold til Nordland blir det første som møter en. Også Hamsun som
sivilisasjonskritiker og hans politiske holdninger kommer frem i denne etasjen. Sentralt i
andre etasje fikk vi også se et utvalg av Hamsuns verker. I et tildekket glassmonter midt
i rommet var førsteutgavene av Hamsuns bøker godt gjemt, men noen få ble avdekket for
journalistene.
Spennende installasjon
”Utstillingen skal
komme ut av veggene”, ble det sagt, ”dette fordi vi ikke ønsker å komme i
veien for Steven Holls arkitektur.” Blant annet blir «Hamsun-web» satt i fokus; en
installasjon som gir mulighet for publikum å fordype seg i emner de selv interesserer seg
for. Lysbokser og skrift på veggene vil prege mye av inntrykkene publikum skal få. De
øvrige etasjene var ikke klare for befaring, men det ble avslørt at tematikken vil
bestå av blant annet kjærlighet og modernisme – med andre ord et innblikk i mannen
Knut Hamsun både privat så vel som litterært.Vi kan ikke lovprise eller kritisere;
heller ikke male et riktig bilde av Hamsunsenteretsaller første utstilling som om 3
måneders tid vil være et faktum. Men forsmaken på det som skal komme i juni var
definitivt noe som vekket nysgjerrigheten, og vi tror dette blir en interessant start for
senteret som er både berømt og fordømt.
Knut Hamsuns stier i
Bjørnsons og Undsets rike
Norges tre
Nobelpristakere i litteratur har alle en sterk tilknytning til Oppland. Bjørnstjerne
Bjørnson fikk sitt Aulestad i Gausdal, og Sigrid Undset bodde mye av sitt voksne liv på
Bjerkebekk i Lillehammer. Knut Hamsun har etterlatt seg flere interessante spor lokalt.
Vi har valgt å følge
noen av disse stiene.
Torstein K. Garmo kommer
med nye og interessante opplysninger om familien i Garmo, Jul Haganæs tar for seg
de mange oppholdene i Valdres, mens Astrid Sæther ser på typiske trekk i to
bøker av Hamsun og Undset. Ingard Sletten Kolloen har en dyptgående artikkel om
forholdet mellom Hamsun og Bjørnson. Veiarbeideren på Toten i 1881 blir omtalt av Helge
Dahl.
I tillegg til dette skriver Leif Hamsun om forholdet mellom familiene Undset og
Hamsun i neste generasjon, Torunn Kjøk tar for seg historien om Hamsunstugu og
Hamsuniana, det nye Hamsun-huset i Lom, og Kirsten Hedvig Rasmussen skriver om sitt
personlige og engasjerte forhold til forfatteren. Alle artikler er rikholdig illustrert
med dokumenter som ikke tidligere er offentliggjort.
Boken kom ut i mars 2009 og kan bestilles fra Hamsunselskapet avd. Knut Hamsun-laget i Lom
ved Torunn Kjøk Tlf. 90738489 eller e-post tkjok@online.no Pris kr. 350.- pr. bok fritt
tilsendt.
Norsk
-Fordypningsoppgave-
”Knut Hamsuns
ambivalente forhold til autoriteter/autoritære personer”
Knut Hamsun
videregående skole 2009/2010
En tolkning av: Vegard
Bredal Olsen
Innholdsfortegnelse
S. 3 - 1.1–
Innledning
S. 3 - 1.2– Begrepsavklaring
S. 4 - 2.1 – Den
radikale dikteren
S. 4 - 2.2 – Oppgjør
mot realismen
S. 5 - 2.3 – Hamsun
møter Hitler
S. 5 - 2.4 – Ambivalensens
bakgrunn
S. 7 - 3.1 – Anti-autoritetsholdninger
fra Hamsuns verker
S. 8 - 3.2 – Mack
vs. Zahl
S. 8 - 3.3 – 1800-tallets
autoriteter
S. 9 - 3.4 – Tolkning
og spekulasjoner
S. 10 - 4. – Epilog
S. 11 - 5. – Litteraturliste
1.1 Innledning
Denne
fordypningsoppgaven har jeg valgt til å omhandle Knut Hamsun. Av hensyn til plass har jeg
valgt å avgrense oppgaven ved å se nærmere på Hamsuns ambivalente forhold til
autoriteter og autoritære personer. Grunnen for at jeg har valgt denne oppgaven har vært
av ren nysgjerrighet. Jeg har tidligere hørt og lest at Hamsun ikke var noen stor fan av
autoriteter/ autoritære personer, og jeg har også sett de samme trekkene i bøkene han
skrev. Jeg ønsker å kunne trekke paralleller mellom Hamsuns virkelige liv, og
karakterene i bøkene hans. Jeg finner en person og en karakter særlig interessant. Det
er kjøpmann Zahl og handelsmann Mack. Min interesse for disse kommer av at handelsmann
Mack er en omdiskutert karakter i Hamsuns verker, og kjøpmann Zahl var den personen som
hjalp Hamsun ut i verden. Dersom Mack fremstilles negativt i bøkene, vil det kanskje
være en ambivalent holdning fra Hamsuns side. Min første tanke og hypotese rundt dette
er at Mack bør fremstilles positivt, dersom jeg ser at Hamsun trekker paralleller mellom
dem. Selve prosessen med å danne et grunnlag av tanker og teorier rundt problemstillingen
var svært krevende. Det begynte med at jeg fikk tak i noen brev som Knut Hamsun sendte
til min tippoldefar, Georg V. Olsen på begynnelsen av 1900-tallet. Meningen var å finne
en historie rundt et av brevene, og skrive om det, men etter å ha lest brevene sto jeg
igjen med følgende problemstilling: ”Knut Hamsuns ambivalente forhold til
autoriteter/autoritære personer”.
Dette skulle vise seg å være en vrien problemstilling da det finnes særdeles lite
sekundærlitteratur rundt dette temaet å støtte seg på. Jeg henvendte meg til Nils
Magne Knutsen fra universitetet i Tromsø og spesialpsykolog Christian Schlüter for å
høre deres tanker rundt problemstillingen min, og det var til stor hjelp. Jeg fikk mange
nye perspektiver og ideer som hjalp meg til å begrense og lage en ramme rundt
oppgaven.
1.2 Begrepsavklaring
For å klargjøre
oppgaven bedre for leseren velger jeg å ta med en begrepsavklaring av tre sentrale
begreper:
Ambivalent – Begrepet
kan defineres som en persons motsetningsfylte følelser, holdninger og atferd ovenfor
noe/noen. I følge Schlüter finner man innenfor begrepet ambivalent, to hovedretninger
på hvordan en ambivalent person forholder seg. ”En gruppe vil stå å lure, tvile
på sine følelser, ubesluttsom, mens hos andre (og i hvert fall i Hamsuns romaner) er
forholdet slik jeg forstår det ambivalent i betydningen at hans (dvs.
"Heltens") innstilling skifter – det vil si at i noen tilfeller settes
"autoritære/ autoritene" for høyt (og han underkaster seg selv), mens han i
andre tilfeller setter dem for lavt (og hever seg selv). Følgelig når han har gjort det
ene eller det andre, vil han typisk angre seg etterpå. Da har han "ramlet" ned
på den andre siden.” – (Schlüter 2010) Autoritet / Autoritær
- Autoritet og autoritær høres kanskje like ut, men det er viktig å være bevisst
på forskjellen mellom disse. En autoritet var på Hamsuns tid en person med et
statusyrke, for eksempel politimann, prest og kjøpmann. En autoritær person derimot, er
ofte en mann i en maktposisjon (gjerne prest, politimann etc.), men en slik person opptrer
ofte litt arrogant, dominerende og på en nedlatende måte. Man kan altså være en
autoritet uten å være en spesielt autoritær person. Motsatt kan man også være en
autoritær person, uten å være en autoritet.
2.1 Den radikale
dikteren
Etter Hamsuns roman ”Sult”,
som ble utgitt i 1890, fikk han sitt store gjennombrudd. Hamsun ble etter hvert regnet som
en av Norges, men også verdens største diktere. Han sto på høyden av sin berømmelse
da han i 1920 ble tildelt nobelprisen i litteratur. Av norske forfattere var det bare
Henrik Ibsen som kunne måle seg med Hamsun i utlandet. Hamsuns romaner hadde allerede da
blitt oversatt til en rekke språk, blant annet tysk, engelsk, spansk og fransk. Han
opplevde stor suksess med bøkene, men det tok mange år før han ble godtatt blant folk
flest. (Rottem 1998, s. 39) Hamsun ville skrive bøker med ”virkelig
psykologi” i, bøker der motsetninger i mennesket kom fram. Han ville skildre de
innviklete, moderne menneskene slik som han selv følte for det, ikke ut fravitenskapen.
Romanenes skikkelser skulle ha de merkeligste karaktertrekk uten tanke for hva folk flest
mente. Der en fornuftig person skulle grått, kunne Hamsuns karakterer le. Dette ble
mottatt med blandete følelser. Hamsun likte ikke dette og han mottok en del kritikk,
spesielt etter boka ”Sult”, selv om nettopp den romanen regnes som hans
store gjennombrudd.
2.2 Oppgjør mot
realismen
Onsdag 7. oktober 1891
skal Hamsun ta et oppgjør mot 1880-tallets realistiske samfunnsdikting. Hamsun står i
Brødrene Hals’ konsertsal i Oslo. Salen er stappfull av mennesker som har kommet for
å høre på han, selveste Henrik Ibsen er tilstede. Vanligvis vil man i en slik
sammenheng opptre med respekt og ydmykhet, men slik var ikke Hamsun. ”Ta Bjørnson
for eksempel, han er bonde og demokrat av anlegg, en pedagog for store barn. Og Kielland,
bøkene hans er ikke annet enn en eneste lang kjede av begivenheter og katastrofer,
konfirmasjoner, begravelser og baller, bønnemøter, selvmord og sildetrafikk. Og Lie,
hans psykologi er jevnt og god, og han har et humør som en snill onkel, men har han
forstått noe som helst av det moderne menneskes sjeleliv? Nei og atter nei, romanene hans
tyder slett ikke på det. Og personene til Ibsen, ja, hva med dem…? De snakker
guddommelig dypt, men de er livløse som tinnsoldater. De er produkter av Ibsens hjerne,
de er ikke hentet fra det levende liv. ”- (Hamsun 1891) Dette var
svært provoserende og satte sinnene i kok samt det litterære liv på hode. ”Rene
galskapen!” Hamsun ble etter denne klare ytringen beskyldt for å være frekk og
arrogant, en person med sykelig selvstendighetstrang. Hamsuns rykte ble for alvor frynset
og ingen tok han alvorlig lengre. (Rottem 1998, s. 46 ) Noe jeg finner ganske
merkelig her, er Hamsuns innblanding av Bjørnstjerne Bjørnson som gjennom hele hans
oppvekst var hans store forbilde og inspirasjon til å bli dikter.Hamsun besøkte
Bjørnson flere ganger, både for å vise frem sin egen diktning, men også for å låne
penger fra hans store ideal. (Ferguson 1988, s. 43) Man ser tydelig at Hamsun hadde
et ambivalent forhold til autoriteter. Han gikk fra å beundre Bjørnson, til å gjøre
narr av hans diktning. En annen type for ambivalenthet, som er en mer aggressiv art,
kjennetegnet av angrep og frykt for represalie, ser man også. (For eksempel, først
kaster man en stein, for så å vente i uutholdelig spenning på hva som skjer). Denne
andre typen for ambivalenthet preget Hamsuns forhold til det etablerte litterære
miljøet, Ibsen etc.
(Schlüter 2010)
2.3 Hamsun møter
Hitler
Man finner fort like
tilfeller av denne ukonsekvente holdningen fra Hamsuns side. Et spesielt tilfelle ser man
da Hamsun dro til Berghof i Obersalzberg, der Hamsun møtte Hitler med den største
respekt. Samtalen begynte åpent med vennlige bemerkninger, men gikk etter hvert over til
Hamsuns diktning. Hamsun likte ikke å snakke om det, og peilet seg etter hvert over mot
Hitlers krigføring, og spesielt på måten Joseph Terboven styrte Norge på. Han ville ha
Terboven fjernet. Det hele ente med at Hitler stormet rasende ut av rommet, mens Hamsun
satt frustrert igjen. (Ferguson 1988, s. 386-390)
Her ser man virkelig et
eksempel på en forvirret mann – Knut Hamsun. Hvem i all verden er så naiv at man
personlig besøker Adolf Hitler, for så å sette press på en av den tids mektigste menn?
Hva kunne Hamsun forventet og fått ut av dette møtet?
2.4 Ambivalensens
bakgrunn
Her har jeg nevnt et
par av mange eksempler på ambivalensen man ser ut fra Knut Hamsuns personlighet. Det går
igjen og igjen, men hvorfor denne holdningen mot autoritære og autoritets personer? Det
finnes mange ulike teorier. Noen mener han ble slik etter den vanskelige oppveksten, der
Hamsun ble styrt med jernhånd av onkelen Hans Olsen. I senere tid er det blitt hevdet at
hans følelse av å bli sviktet av foreldrene kan ha vært vel så viktig. (Rottem ukjent,
online)
”Når det gjelder hvor en slik ambivalens kommer fra, så er mitt generelle svar at
ingen personlighetstrekk, kan avspores direkte til barndommen” – (Schlüter 2010)
I følge Schlüter er det riktig at en selvfølelse og holdning til andre, kan bli formet
og påvirket i barndommen. Jeg synes at forholdet mellom Hamsun og hans foreldre er litt
for ukjent, man må jo helt tilbake til 1860-årene for å finne svar på det, derfor vil
tidsvitner og skriftkilder være noe fraværende. Man kan se på personlighetstrekk fra
Hamsun selv, å konkludere med noe, men dette vil bli empiriske spørsmål, eventuelt
påstander og spekulasjoner. Jeg skal kort prøve å finne argumenter som kan
sannsynliggjøre Hamsuns psykiske sår fra barndommen: Det er et faktum at Knut Hamsun ble
sendt bort fra foreldrene for å arbeide for onkelen Hans Olsen, som hadde skaffet til
veie gården på Hamsun. Etter datidens normer var det både rett og rimelig at familien
gikk med på at Knut arbeidet for Hans som takke for dette. Samtidig var dette gunstig for
familien Pedersen. At Knut ikke bodde hjemme lengre, betydde at det var en munn mindre å
mette ved matbordet, noe som betydde en del da maten var begrenset. (Rottem 1998,
s. 11) Når drastiske endringer skjer, kan ting bli veldig patologisk dersom barn ikke
får en tilstrekkelig forklaring på hva og hvorfor slike ting skjer. Dersom barnet får
den nødvendige forklaring kan mye falle på plass og satt i det rette perspektiv. Hvordan
Knut selv følte det da, vet man ikke.
”Ofte blir jo en slik episode, om den ikke blir skikkelig forklart, for barnet
hektet på at det var noe galt med dem. Var jeg ikke snill nok? Ønsket de å straffe meg
for noe, siden de sendte meg dit? Var straffen fortjent? Dette vet vi nok for lite til å
uttale oss klart om, men vi kan jo spekulere.” – (Schlüter 2010)
Et viktig moment som
mange glemmer når man snakker om Hamsuns oppvekst og sviket av foreldrene, er farens
rolle i det hele. Forholdet til autoriteter er vanligvis festet til faren. Hamsuns
tilknytning til faren, Peder Pedersen, startet jo før han ble sendt av gårde til
onkelen. Man vet ikke mye om Peder, men han var en streng person. Han arbeidet som
skredder, og var ofte hjemmefra.(Rottem 1998, s. 13) At Peder var streng, kan gi
assosiasjoner til en autoritetsskikkelse, men grunnlaget for å si noe mer om dette er for
lite, igjen blir det bare spekulasjoner. Jeg vil se litt nærmere på årene hos Hans
Olsen. Olsen var en hissig, streng og dypt religiøs mann. Årene hos Hans var vonde,
onkelen var en gjerrigknark og unnet knapt Knut maten. Han var ungkar og barn forstod han
seg ikke på. Lek og moro var et fremmedord i hans hus. (Rottem 1998, s. 9 )
Man vet at Hamsun mistrivdes, han prøvde flere ganger å rømme tilbake til foreldrene
på Hamsun. Dette klarte han også, men da kom Hans og hentet ham, uten at foreldrene
protesterte. Det gikk så langt at Hamsun prøvde å skade seg selv, en gang hugget han
øksen inn i beinet sitt. Han fikk ikke et eneste trøstende ord fra onkelen, derimot ble
han satt til å føre postboken igjen, og når såret var grodd bar det rett tilbake til
vedskjulet og de andre arbeidsoppgavene som ventet. Man skulle kanskje tro at det å føre
postbok var en grei sak, og i utgangspunktet var det jo det. Problemet var bare at onkelen
sto bak og voktet vært eneste ord, når konsentrasjon glapp og et ord ble skrevet feil,
fikk Knut svi av onkelens linjal. (Rottem 1998, s. 10) >
Barndomsopplevelsene kan også ha sammenheng i en annen teori, der påstanden kommer fra
rettspsykiaterne, som skulle finne ut om Hamsun kunne stå til rette for hans holdninger
under andre verdenskrig. Der konkluderte psykiaterne Langfeldt og Ødegård med at Hamsun
led av et sterkt mindreverdighetskompleks. Dette mindreverdighetskomplekset kan ha
oppstått i barndommen, med den vanskelige oppveksten som jeg har nevnt. Videre kan dette
ha utviklet seg til en sterk sjalusi, som kanskje var roten til holdningene mot for
eksempel Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.
3.1
Anti-autoritetsholdninger fra Hamsuns verker
Ovenfor har jeg vist
eksempler på Hamsuns ambivalente autoritetsholdninger i det virkelige liv. Jeg skal nå
se på hvordan dette preger verkene han skrev. Knut Hamsun viser gang på gang hans
besynderlige forhold til maktinstansene i bøkenesine. Dette gjør han gjennom hans
fantastiske personskildringer. Som jeg nevnte tidligere i oppgaven, ønsket han å skildre
karakterene sine slik som han selv følte for det. Ikke slik som andre hadde gjort før
han. ”Slik som han selv følte for det”, fra en såpass sammensatt person som
Hamsun var, så må det nesten innebære noe mer, ”det lille ekstra”. Det ser
man i bøkene hans, og jeg tror det er nettopp dette ”lille ekstra”, som gjør
bøkene hans så unike. Det første eksemplet jeg vil gi, er hovedpersonen i Sult. Man
skal lete lenge etter en person med mer ambivalente følelser en denne mannen. Man ser
dette tydelig når han kommer i samtaler med for eksempel politimenn.
”Oppe i gaten så jeg en politibetjent, jeg forstærket min gang, gikk tæt bort til
ham og sa uten ringeste foranledning: - Klokken er ti. - Nei, den er to, svarer han
forundret. - Nei den er ti, sa jeg, klokken er ti. Og stønnende av sinne trådte jeg
endnu et par skridt frem, knyttet min hånd og sa: Hør, vet De hva – klokken er ti.
Han sto og overveiet en liten stund, anskuet min person, stirret forbløffet på mig.
Endelig sa han ganske stille: I hvert fald er det jo på tiden at Dere går hjem. Vil Di
atte jei skal følle Dere? Ved denne venlighet blev jeg avvæbnet; jeg følte at jeg fik
tårer i øinene og jeg skyndte mit å svare: Nei tak! Jeg har bare været litt forsent
ute, på en kafé. Jeg takker dem så meget.” (Sult 1890, s. 51)
I denne scenen går
bokens hovedperson fra å vise total mangel på respekt ovenfor politibetjenten, til å
bli en ydmyk person, med dårlig samvittighet for hans oppførsel. Flere eksempler på at
Hamsuns karakterer misliker politimenn ser man også i romanen ”Den sidste
glæde”. Her får hovedpersonen, Knud Pedersen, besøk av en fremmed mann. Mannen
har med seg en sekk, og Pedersen kan tydelig se at den inneholder tyvegods. Mannen har
brutt seg inn hos handelsmannen i bygda og stjålet forskjellige varer. Neste dag kommer
bygdas lensmann og spør om Pedersen har sett noen gå forbi. Han bestemmer seg for å
svare nei, og tar tyvens parti, siden han liker lensmannen dårlig. ( Knutsen, i
Arntzen 2008, s 18) Her kan man også trekke en liten parallell mellom virkeligheten
og bøkene. Knud Pedersen var Knut Hamsuns barndomsnavn, så dette valget av navn var lite
trolig en tilfeldighet…
3.2 Mack vs. Zahl
En meget omdiskutert
karakter fra Hamsuns bøker, er handelsmann Mack fra Sirilund. Etter å ha lest om denne
karakteren, går mine tanker umiddelbart til Erasmus Zahl, nessekongen fra Kjerringøy som
hjalp Hamsun ut i den store verden. Mack opptrer i tre romaner, ”Pan” (1894),
”Benoni” (1908) og ”Rosa” (1908). Han er elegant og stilig
og tilsynelatende hjelpsom og generøs, men i bunn og grunn er han en kynisk utnytter av
alle rundt seg, både økonomisk og seksuelt. ”Hans sjæl var både sort og
hvit” skrev Hamsun, og legger til ”Kanskje mer sort end hvit”. (Knutsen,
i Arntzen 2008, s 17.)
Som jeg skrev – Mack er en omdiskutert karakter. Mange mener at Hamsun beundret sin
karakter, mens andre mener at han var en skremmende skikkelse, som ikke eide vanlig moral
og opptråde manipulerende og kynisk.
”For mange år siden skrev jeg ei bok om Benoni og Rosa. Et viktig poeng for meg da
var å vise at Hamsun slett ikke beundret handelsmann Mack, slik alle tidligere forskere
hadde skrevet, nei, tvert imot avslører Hamsun etter mitt skjønn Mack og hans
hjerteløshet, hans uanstendighet, hans utakknemlighet. Men samtidig ligger det kanskje en
liten skrekkblandet beundring i fortellinga?”- (Knutsen 2010.)
Hvorfor være så nedlatende mot Mack?
Dersom Hamsun hadde Zahl i sine tanker da han skrev om handelsmann Mack, autoriteten som
styrte sitt imperium Sirilund med økonomisk overlegenhet, vil dette også være et
tydelig tegn på et ambivalent tilfelle i Hamsuns diktning. Kontrastene mellom Zahl og
Mack er ikke så store. Begge var svært velstående, og levde det gode liv, men likevel,
uten de formidable pengesummene som Hamsun fikk lånt av Zahl, ville han slitt med å nå
ut i den litterære verden utenfor Nordland, så hvorfor blir ikke Mack fremstilt bedre? (Ferguson
1988, s. 33-35)
Det er viktig å
påpeke at jeg, personlig støtter Knutsens sitat ovenfor, og at jeg tror Hamsun beskriver
Zahl, indirekte via Mack. Dette er uansett enda en av mange omdiskutable emner rundt
Hamsun, som jeg ikke vil gå nærmere inn på.
3.3 1800-tallets
autoriteter
Jeg skal nå gå
videre, og se på en klassisk gjenganger i Hamsuns verker, nemlig det ambivalente
forholdet til religiøse skikkelser. Her vil jeg igjen se på ”Sult”, som
viser dette i en god og vond sammenheng. Hovedpersonenn takker Gud, og angriper Gud med
blasfemiske uttalelser. Et eksempel på hyllest til Gud er da hovedpersonen tilslutt må
flytte ut av leiligheten han har leid av madam Gundersen.
”Atter en gang
stanset jeg ved døren og snudde om. Denne strålende følelse av å være kommet ovenpå
henrykte mig og gjorde mig taknemmelig mot Gud og alverden og jeg knælte ned ved sengen
og takket Gud med høi røst for han store godhet mot mig denne morgenen”- (Sult
1890, s. 29)
Videre kan man lese at hovedpersonens holdninger og forhold mot Gud ikke er så stabilt
likevel. 22
”Det begyndte å komme rotne flækker i mit indre, sorte svamper som bredte sig mer
og mer. Og oppe i himlen sat Gud og holdt et våkent øie med mig og påså at min
undergang foregikk efter alle kunstens regler, jævnt og langsomt, uten brudd i
takten.” (Sult 1809, s. 40.)
Det var ikke bare Gud
som fikk gjennomgå av Knut Hamsuns ambivalente holdninger. Det gikk også sterkt utover
prester. I romanen ”Segelfoss by” (1915) møter man presten Lassen. Han
utsettes for en aldeles grusom harselas, både som prest og som lærd boksamler. Hans
boksamling er bare narraktighet og hans Gudstro er bare sosialt snobberi; han bruker Jesus
utelukkende som klatrestativ. Den siste autoritetsgruppen jeg velger å ta med er leger. I
Hamsuns verker har ikke legene spilt noen stor rolle, men dem man får et omriss av, blir
alle latterliggjort. Jeg skal nå nevne noen eksempler der de stakkars legene blir utsatt
for Hamsuns fantastiske, men sviende ironi. Jeg vil begynne med doktor Muus fra romanen
”Børn av tiden” (1913) Han beskrives som liten og rar, har store
deformerte ører og fattig skjeggvekst. Muus lar seg aldri imponere av noe og skaper
kontinuerlig mishag omkring seg. Man møter ham igjen i ”Segelfoss by” (1915),
og nå blir beskrivelsene av han enda krassere. Muus er en mann uten videre evner og
kjørlig av vesen. Hans utseende blir nå karakterisert som ”degenerert”, og
fortelleren spør om han var en rest av en bytting som hadde forvillet seg inn i slekten.
(Albretsen 2009, s. 2634) I ”Rosa” (1908) blir Mack sengeliggende
etter at badekaret hans forsvant. Doktoren ordinerer et medikament morgen og kveld, uten
virkning. Først da badekaret kommer på plass igjen, og Mack blir badet og gnidd av
kvinnene sine, friskner han til. (Albretsen 2009, s. 2635) Her gjør igjen doktoren
en dårlig jobb, på samme måte som doktor Stenersen lar Nagel beholde glasset med cyanid
og bagatelliserer Nagels historie om et menneske som har begått selvmord. Doktor
Stenersen forstår rett og slett ikke at Nagel har tenkt på å begå selvmord, og som vi
vet, gjør også Nagel det litt senere i boken. (Mysterier 1892, s. 317)
3.4 Tolkning og
spekulasjoner
Her har jeg vist flere
eksempler på anti-autoritets og ambivalente holdninger fra Knut Hamsuns verker. Ut fra
personlige tolkninger finner jeg flere eksempler på paralleller mellom Hamsuns
virkelighet og Hamsuns litteratur. Mack og Zahl er en tydelig parallell, som etter min
oppfatning også er en ambivalent parallell. Flere paralleller er Hamsuns negative syn på
legene. Hamsuns nådeløse skildringer av sin egen erfaring med leger under
rettsoppgjøret i ”Paa gjengrodde stier” (1949) er godt kjent. I andre
litterære verk omtales legene også negativt, dette tiltross for at Hamsuns erfaringer
med legene fra rettsoppgjøret skjedde mange år senere. Kanskje var de som personer med
høy sosial status i samfunnet, dårlig likt på grunn av Hamsuns påståtte
mindreverdighetskompleks? Tidlig i denne oppgaven refererte jeg til Hamsuns foredrag i
1891, der han kritiserte samtidens litteratur for å være for avhengig av vitenskapen.
Forfattere fra den realistiske litteraturen som Ibsen og Bjørnson, fikk gjennomgå for at
de gjorde litteraturen til speil for samtidens vitenskap. Mot denne objektive litteraturen
setter Hamsun den subjektive diktning. Kanskje ønsket han med dette å gjøre leger,
politimenn og prester etc. til redskap for litteraturen? Hvordan ville Hamsuns dikterskap
vært uten disse autoritetsskikkelsene? Ironisk nok, tror jeg ikke Hamsun ville blitt den
forfatteren han ble. Mannen led kanskje av et mindreverdighetskompleks og sjalusi ovenfor
autoriteter og autoritære personer, noe som førte til at han fremstilte disse i et
dårlig lys i verkene sine. Men tenk, hadde han ikke hatt slike holdninger mot disse
maktinstansene, ville kanskje Hamsuns dikting vært like realistisk som Ibsens og
Bjørnsoms dikting!? Det er viktig å ta med at de anti-autoritære holdningene ikke
utgjorde skillet alene, men det var nok en av flere faktorer mellom den realistiske og
moderne diktning. Dette blir igjen bare spekulasjoner, men spennende er det! 23
4. Epilog
Som jeg har vist i
denne oppgaven, hadde Knut Hamsun et svært ambivalent forhold til autoriteter og
autoritære personer. Man ser tydelig at Hamsuns opplevelser preger verkene hans,
på godt og vondt. Det er vanskelig å si hvor autoritetsproblematikken stammer fra, men
personlig tror jeg, etter å ha jobbet med dette temaet, at problematikken kommer fra
Hamsuns barndom. De psykiske sårene han fikk da han måtte flytte fra foreldrene og
videre til den harde og autoritære onkelen kombinert med at han kanskje ikke fikk
tilstrekkelig forklar hvorfor foreldrene handlet som de gjorde, mener jeg hang igjen hele
livet. I følge Schlüter (2010) kan slike ”traumatiske skuffelser” og
”manglende forståelse på hvorfor ting skjer” kunne bidra til å skape en
ambivalens med hensyn til forholdet til ”den andre”. Når det gjelder
autoritetsproblematikken spesielt, vil det være viktig å følge faktorene nemt ovenfor,
samt psykologiske forklaringer i dybden, for å kunne tegne seg veier inn til
ambivalensen. Jeg vil avslutte denne oppgaven med det samme sitatet Christian Schlüter
brukte som avslutning i en av e-postene han sendte meg. Grunnen for dette, er fordi jeg
føler at sitatet treffer Knut Hamsun veldig godt. Det oppsummerer noen av argumentene jeg
brukte for at Hamsuns ambivalente holdninger ses fra den harde barndommen, der behovet for
trygghet og frihet, ble ignorert samtidig som at Hamsun ble tatt vekk fra sine
foreldre.
”Det sies at psykisk helse er evnen til å reflektere og kunne se sitt liv og seg
selv med flere historier/perspektiver, og at når tilknytningssystemet i kombinasjon med
”sterk følelsesmessig aktivering” slår inn, så mister vi perspektivet på oss
selv og andre. Kanskje er du her inne i kjernen på Hamsuns problematikk?” – (Schlüter
2010)
5. Litteraturliste
Ferguson, Robert.
(1988) Gåten Knut Hamsun. (Norsk utgave) Oslo, Dreyers Forlag AS
Hamsun, Knut.
(1890) Sult. (3.opplag) Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS
Hamsun, Knut.
(1892) Mysterier. (Samlede verker, bind 2) Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS
Knutsen, Nils M.
(2010) Pr. Mail.
Knutsen et. al. (2008)
Makt og moral. (red. Even Arntzen.) Hamarøy, Hamsun-Selskapet
Knutsen, Nils M.
(2006) Knut Hamsun og Nordland: Den lange veien hjem. Tromsø, Angelica Forlag AS
Rottem, Øystein.
(1998) Guddommelig galskap. (1. opplag) Oslo, Gyldendal Tiden ANS
Schlüter, Christian.
(2010) Pr. Mail.
Severin, Carl S.
(2009) Legene i Hamsuns romaner. Tidsskr. Nor. Legeforen. nr. 24, 2009;
129.
Online:
[Online] Hentet
21.01.10 fra: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Knut_Hamsun/utdypning
24
Litteraturseminaret
2010:
Sex, Hamsun, media
Samletittelen på
årets litteraturseminar under Hamsun-dagene på Hamarøy i august er "Hamsun, kjønn
og media" og først ut er tospannet Wenche Torrisen (Høgskolen i Volda) og Nils M.
Knutsen (UiT) som om kvelden onsdag 4. august skal ta for seg "Hamsun og kvinnelig
seksualitet i 1890-åra" Dette foredraget følger Torrisen/Knutsen umiddelbart opp
med et beslektet emne, "Hamsun og sjalusi". Onsdagskvelden avsluttes med en
enkel mottakelse for seminardeltakerne i Hamsunsenterets kafé. Neste dag, torsdag 5.
august, begynner den bokaktuelle Hamsun-kjenneren Peter Sjølyst-Jackson fra Birmingham
med å snakke om "Latteren i Pan, Victoria og samtidspressen".
Deretter skal Ronald Altinius (Hamsunsenteret) og Even Arntzen (UiT)– også de
opptredene i tospann – ta for seg et emne som aldri ser ut til å miste sin
aktualitet, nemlig "Hamsun som medias favorittskurk". Etter lunsj vil så et
knippe studenter fra Universitetet i Tromsø presentere interessante sider ved kjente og
mindre kjente bipersoner i Hamsuns omfattende forfatterskap. Fredag 6. august står i
medias tegn; Dagbladets Fredrik Wandrup vil snakke om "Hamsuns bruk av media",
Nordlys mangeårige kulturjournalist Lasse Jangås tar for seg skandalestoffet rundt
"Redaktør Lynge og Olav Thommesen i VG" og vil også trekke linjer til
dagens journalistikk, mens seminaret avrundes med Dagbladets kommentator Martine Aurdal,
emne: "Samfunnets tabloidisering". Seminaret vil foregå i Kultursalen på
Hamsunsenteret, og i år – som alle tidligere år – vil foredragene bli utgitt i
Hamsun-Selskapets velrenommerte skriftserie. Påmelding ved henvendelse til
Hamsun-Selskapet: polden@hamsun-selskapet.no
For ytterligere opplysninger: se Hamsun-Selskapets nettsider. Så da gjenstår det bare å
si: velkommen til Hamarøy, Hamsundagene og spennende litteraturseminar! På vegne av
Hamsun-Selskapet Even Arntzen Seminarleder/styreleder 25
Hamsun-jubileet i Georgia 17. – 20. november 2009
Den 16. november reiste
ein delegasjon på åtte personar til Georgia for å delta på makeringane av 150-års
jubileet for Knut Hamsuns fødsel. Universiteta i Oslo, Bergen og Agder var representerte
med professorane Ellen Mortensen (UiB), Jostein Børtnes (UiB), Gudleiv Bø (UiO) og
Andreas G. Lombnæs (UiA). Frå Hamsun-Selskapet stilte Ola Veigård (Grimstad), Rolf
Steffensen (Hamarøy), Leif Hamsun og Torunn Kjøk (Lom). Vi var alle inviterte til å
halde foredrag om ulike tema på litteraturseminaret* i Tblisi og til å delta på
litteratur-konferansen i Batumi.
Kortet var brukt som invitasjonen til utstillingane og andre arrangement. (Foto Olga
Zhghenti)
Prof. Kakhabar Loria (Head of the Center for Scandinavian Studies, Tblisi University),
prof. Frode Hermundsgård (OiU) og Olga Zhghenti (Chairman of the Hamsun Society in the
Caucasus), hadde saman med folk frå den Norske Ambassaden i Baku, sett saman eit
omfattande program. John Ramberg, den norsk ambassadøren i Baku, og fleire frå hans stab
deltok på aller fleste arrangement. I tillegg til seminar og konferanse, var vi med på
opning av fleire utstillingar, avduking av Hamsun-plakett, ekskursjon i Hamsuns fotspor i
Kaukasus, møte med skuleklasser og sightseeing i Tblisi og Batumi med besøk i ruinane
til Dronning Tamaras slott. November er ikkje den beste månaden å reise til Georgia,
fekk vi erfare. På turen opp til fjellpasset Kazbegi vart vi stoppa av snøstorm og glatt
føre på godt og vel 2000 meter, men vi 26 var likevel så heldige at vi skimta snødekte
fjelltoppar, bratte lier og djupe elvedalar når skodda letta litt innimellom. Vi spaserte
langs Svartehavet, og dei fleste plukka med seg ein stein eller to frå stranda i Batumi.
Landet er fullt av kulturminne. Det er lett å forstå at Hamsun vart fasinert av
landskapet i Kaukasus. Det var eit tettpakka og variert program, og vi fekk møte
georgiarane i ulike situasjonar. M.a. kom vi midt opp i ei georgisk bryllaupsfeiring på
ein restaurant i Batumi. Det var eit livleg selskap, og mange av oss skåla og dansa med
brudeparet. Georgiarane har fleire tusen år gamal tradisjon med å lage vin, og det ville
dei vise oss til gangs ved å la oss smake på dei mange variantane. Reisa vart ei
oppleving i seg sjølv: Frå Tblisi til Batumi hadde vi ei eiga vogn på nattoget, og det
vart mang ein god prat og latter før folk fekk seg nokre timars søvn før det bar ut på
nye opplevingar. Frå Batumi til flyplassen i Tblisi kjørde vi buss om natta. Med nysnø
på fjellovergangane, vart det spennande om vi nådde flyet. Det gjorde vi. Men da vi
skulle gå inn for landing i Istanbul eit par timar seinare, vart vi omdirigert til
Antalya på grunn av tåke. Der vart vi palasserte i ein avgangshall, og så gløymde
flyselskapet oss bort! Det var fint å vera fleire i lag for det var alltid nokon som
heldt humøret oppe når det røynde på som verst. Ikkje før om kvelden kom vi oss
attende til Istanbul, men da var det ingen fly til Oslo! Dermed vart det ei natt i
Istanbul utan bagasje. Om vi ikkje fekk sett så mykje av byen, møtte vi trivelege og
hjelpsame folk, og vi enda opp med ein betre middag og overnatting på Holliday Inn. Folk
i Georgia viste stor interesse for Hamsun og forfattarskapet hans. Den norske delegasjonen
vart teke i mot som om vi skulle vore ”kongelege”. Vi hadde TV- og
radiojournalistar med oss det meste av tida. Naturleg nok var Leif Hamsun eit ettertrakta
intervjuobjekt overalt. Det var minneplakettar fleire stader, og apoteket der Knut Hamsun
fekk kjøpt medisin for sin Kaukasiske feber, eksisterar framleis, så Leif nytta høve
til å kjøpe Globoid (eller noko liknande). Georgia er eit vakkert land og er vel verdt
eit besøk! * Det blir laga ein rapport frå litteraturseminaret i Tblisi. Rapporten blir
omsett til engelsk, og blir tilgjengeleg seinare i år. Torunn Kjøk 27 28
Hamsun-jubileet i Kina
4. – 7. desember 2009
Tekst: Torunn Kjøk
I samband med feiringa
av 150-års jubileet for Knut Hamsuns fødsel, vart Knut Hamsun-laget i Lom v/leiar og
nestleiar inviterte til Hamsun-symposiet på Universitetet i Nanjing 4. – 7. desember
2009. Invitasjonen var eit resultat av at professor Chengzhou He ved Chinese- Nordic
Cultural Centre ved Universitetet i Nanjing deltok på litteraturseminaret i Lom i august
2009. Leif Hamsun fortalde om Knut Hamsun og somrane på Nørholm/Grimstad og las opp
Nobeltalen. Torunn viste ein bildepresentasjon frå Lom og Noreg og snakka om Knut Hamsun,
hans tilknyting til Lom, og om dette har sett spor i forfattarskapet. 29
Leif Hamsun og Knut Brynhildsvold i Gamlebyen i Nanjing. (Foto Bård Bårdløkken)
Program
4. desember:
Visning av Henning Carlsens film Sult frå 1966. Saman med professor Ståle Dingstad frå
UiO, vart vi presenterte for studentar og professorar som var samla for å sjå filmen.
Etterpå deltok vi i diskusjon om innhaldet i filmen m.a. konflikten mellom kvinne –
mann som kjem til uttrykk fleire stader i forfattarskapet.
5. desember. Symposiet
starta kl. 09.00, og vart opna av dekanus Zhu Gang ved School of Foreign Studies,
Programmet varde til ca. 18.30 berre avbrote av lunsj og tepauser. Følgjande tema og
innleiarar hadde ordet: ? Per Wiggen
frå Det norske konsulatet i Shanghai helsa symposiet og fortalde litt om Hamsunsatsinga
frå UD si side med vekt på Kina. ? Ståle
Dingstad, UiO: The Political Hamsun. Or if you prefer: Knut Hamsun – a National
Satirist. ? Zhang Fusheng, People’s Literature
Press: Translation and Publication of Collected Works of Hamsun in Chinese. Og han viste
oss dei fire første bøkene som var oversett direkte frå norsk til kinesisk. ? Leif Hamsun: My Grandfather Knut Hamsun and
Nørholm ? Zhu Jiamxin, Fudan University:
”Hunger” – on 1966 Film Adaption of Knut Hamsun’s Hunger ? Shu Xiaomei, Communication University of
China: Going Elsewhere: Glahn’s Passage to India 30
Elisabeth Fuchs, Torunn
Kjøk og Leif Hamsun under banneret som markerar Hamsunjubileet ved inngangen til campus
på Universitetet i Nanjing. (Foto BÅrd Bårdløkken)
? Knut Brynhildsvoll, UiO: Knut
Hamun’s Hunger. A diverging opinion.
? Frederick Hale, Tsinghua
University: Knut Hamsun and Gabriel Scott: The Relationship of Two Norwegian Writers
? Shi Qingjing, Nanjing University:
Trancending Feminism: Knut Hamsun’s view of gender role in Growth of the Soil
? Torunn Kjøk: Knut Hamsun and his
Hometown Lom
? Zhuang Yan, Sichuan Foreign
Studies University: Reinterpreting Hunger
? Chengzhou He, Nanjing University:
Hamsun in China
Eit tett program med
mange engasjerte og kunnskapsrike innlegg. For oss var det svært lærerikt å få
kunnskap om korleis forskarar med ein annan kulturbakgrunn ser på Hamsun og hans
forfattarskap. Dette gav oss eit anna perspektiv på forfattaren og verket enn det vi har
fått ved å lytte til dei norske Hamsun-forskarane som ofte tek utgangspunkt i
forfattarens haldning til Tyskland under andre verdskrig. Det var og overraskande å få
greie på at så mange av bøkene til Knut Hamsun hadde vorte publiserte i Kina så tidleg
som rundt 1900 og fleire gonger seinare, men da dreia det seg om omsettingar frå fransk
eller russisk. Det vart fleire gonger understreka at kinesarane kjende seg att i Hamsuns
romanar, spesielt i Sult og Markens Grøde.
6. desember. Denne
dagen hadde professor He lagt opp ein omfattande ekskursjon for den norske delegasjonen og
fleire av dei kinesiske professorane. Vi brukte heile dagen på å besøke mange
historiske minnesmerke i og rundt Nanjing. Samstundes fekk vi god til å bli betre kjent
med våre kinesiske vertar og dei andre som deltok på symposiet. Vi fekk god kontakt med
dei fleste, og det var stor interesse for Noreg og norsk kultur i tillegg til
Hamsun-interessen som vi har felles. Vertskapet vårt tok oss med på restaurantar der vi
fekk smake på mange spesialitetar i det Nanjinske kjøken. Ikkje alle sette like stor
pris på ein del av rettane som var framande for oss! Kokte, befrukta egg som var ruga i
13 dagar, vart i meste laget for enkelte. 31
Torunn Kjøk, Leif
Hamsun og professor Changzhou He ved plakaten som viser programmet for Hamsunjubileet i
Nanjing. (Foto Bård Bårdløkken)
Etter Hamsun-symposiet
la vi, for eiga rekning, inn nokre ekstra dagar i Kina, og besøkte X’ian og Beijing.
I Beijing møtte vi Tone Helene Aarvik på Den Norske Ambassade, og vi diskuterte mellom
anna moglegheit for kultursamarbeid i framtida. Her fekk Knut Hamsunlaget overrekt dei
første bøkene av dei nyomsette Hamsun-romanane, noko vi sette umåteleg stor pris på.
Ei stor og viktig gåve til boksamlinga vi er i ferd med å bygge opp.
Konklusjon
Turen var lærerik,
full av interessante opplevingar og vi lærde å kjenne representantar for eit stort
kulturfolk som er svært opptekne av vår største forfattar, Knut Hamsun. Resultatet av
turen er at vi har lært å kjenne og knytt gode kontaktar med studentar og professorar
ved fleire kinesiske universitet, og vi har fått nye kontaktar ved Universitet i Oslo.
Alle som var med på symposiet var samde om at vi bør få til eit seminar/symposium i
Norge, gjerne på Hurtigruta, om eit par –tre år, og vi i Knut Hamsun-laget har alt
undersøkt litt rundt dette. Får vi det til, vil også alle vi møtte på
Hamsun-seminaret i Tblisi og andre internasjonale seminar i fjor bli inviterte. Vi fekk
vera med på ei stor oppleving, og takkar UD så mykje for at dei støtta oss slik at
turen kunne gjennomførast! Turen er dokumentert med tekst (Elisabeth Fuchs skreiv dagbok
på turen) og fleire hundre bilde som fotografen vår, Bård Bårdløkken, tok. Ein del
ligg ute på www.hamsunlaget.no
Professor Chengzhou He lagar ein rapport på engelsk og kinesisk som vi får tilsendt når
den er klar.
Greven. Vår tids Knut
Hamsun?
Tekst: Ronald Altinius
I forbindelse med
lanseringen av sin bok Infødte skrik, uttalte Håvard Rem at kirkebrenneren Varg
Vikernes, alias Greven er vår tids Hamsun. Som nasjonens totalitære og mørke ansikt er
Hamsun blitt så fristende å bruke, at dette tilsynelatende ikke trenger noen
begrunnelse. For når det gjelder å banalisere Hamsun, så er Håvard Rem i godt selskap.
Rem forklarer sin sammenligning med at Hamsun og Vikernes har det til felles at de begge
er skeptiske til det moderne samfunnet, og derfor finner en verdi ved å drive jordbruk. I
Dagbladet 23. Mars, blir Rem videre sitert angående: ”Deres ideologiske fellespunkt,
men også landene Vikernes har en høy anseelse i, som Tyskland og Russland, er de samme
som Hamsun hadde suksess i.” Den som søker til kildene, vil imidlertid raskt finne
nyanser i stadfestelsen av den evige bonde og nazist Knut Hamsun. Som så mange andre
begynte Hamsun sin politiske orientering ved å være rebelsk og radikal, og avsluttet
sitt liv som stokk konservativ. I dette spennet ligger et vell av meninger nedfelt i brev,
artikler og litteratur. Også om bondekallet og totalitære stater. Like etter Nikolai
Bobrikov i 1898 var blitt generalguvernør i det russiske fyrstedømmet Finland, befant
Knut 32 Hamsun seg i Helsingfors. I den forbindelse holdt han et foredrag hvor Russland
blir nevnt i følgende ordelag: “Denne vældige Nation. . . ligger der som Europas
sorte Blæksprut og strækker sine Fangarme ud forat suge til seg hvert tilstødende
Land.” Under den første verdenskrig kunne Hamsun også ta det lille folkets rett i
forsvar mot det store, da han talte polakkenes sak mot de preussiske junkere, som i følge
Hamsun opererte med en samvittighet fra ”stenøksenes tidsalder”. Historien om
Knut Hamsun som bonde er like tragisk som den er teoretisk. For noen heltidsbonde ble
aldri Hamsun, og best fungerte hans gårdsbruk når han kunne fjernstyre det fra sine
skrivestasjoner. Splittelsen mellom å være forfatter og det å kunne titulere seg som
”bonde” hadde en pris så høy at han heller ikke rådet sine sønner å følge
i plogens vei. Hamsun kan leses i mange retninger, men er fristende å tolkes
enveiskjørt. Slik fjorårets debatt i dikterens 150-års jubileum, sluttet med det
evinnelige spørsmålet: Kan man skille mannen og verket? 20. januar gav Dagbladets John
Olav Egeland oss svaret. I sin kommentar ”Krigen i våre hjerter”, påpekte
Egeland hvordan vi som nasjon ikke blir ferdige med verken andre verdenskrig eller
dikteren som gav sviket et ansikt. Egeland konkluderte med at ”Forholdet til Hamsun
er blitt en bauta over vår vilje til vår løgn”. Fortsatt elsker leserne sin
Hamsun, samtidig som de blir lurt av ”en nazist med et menneskelig
ansikt.” I følge kommentatoren er det derfor håpløst å skille forfatteren
fra verket. Uten å henvise til en eneste referanse er Egeland entydig i sin dom:
”Mot de fremmede eller livsudugelige er Hamsun hard, fordømmende og
utstøtende.” Hos Hamsun kan vi få bekreftet egne fordommer og bli utfordret av
forfatterens. Leser vi Hamsuns artikler kontra hans litteratur, kommer det til syne
hvordan dikteren kunne la seg bryne mot polemikeren. Ikke minst gjelder det Markens
grøde; boken som var en del av stridsrasjonen hos soldatene ved Østfronten, og som
mer enn noe annet verk hos Hamsun er blitt knyttet til nazistenes budskap om å holde fast
ved ættens ”blod og jord”. For heller ikke Markens grøde er så entydig
i sitt budskap at den bare kan vurderes som et rent jordbruksevangelium hvor helten er
”ni hundre år gammel og igjen dagens mann.” At vår tids uberegnelige
økologiske situasjon, har kastet nytt lys over nødvendigheten av sjølberging, skal få
ligge. Markens grøde tematiserer over langt flere aspekter enn hvordan selv den
mest avsidige jordbruker lar seg fange inn under ny teknologi og det globale marked. Om vi
i dag ikke er villige til å skille mellom mannen og verket, så demonstrerer Hamsun selv
i den såkalte ”Barnemordsdebatten”, til fulle hvordan han kunne gjøre
det. 33 I Hamsuns polemiske forsvar for de mange små som ble drept av sine foreldre,
heter det i artikkelen ”Barnet” fra 1915: ”Hæng begge Foreldrene, rensk
dem ut!” Hva skjer når Hamsun litterært behandler denne problematikken? I Markens
grøde får vi servert en så nyansert versjon at hans utfordrere; forfatter Sigrid
Undset og legen Johan Scharffenbergs morsperspektiv fremstår som høyst troverdig. For i
romanform omtales selv de mødre som har tatt sine barn av dage; Inger Sellanrå og Barbro
på Breidablikk med respekt, og gis nye muligheter av den ”utstøtende” Hamsun.
Som også skippermordersken Ane Maria får det i Landstrykere. Hamsuns ”alter
ego” i Markens grøde reflekterer over forholdet mellom natur og kultur slik:
”Vi freder fugl og dyr, sa Geissler, det synes litt rart å ikke frede
spædbørn.” Avstanden til oppfordringen om henging er påtagelig. Salgstall,
oppmerksomhet og engasjement viser at Hamsun fortsatt kan finne veien, ikke bare til våre
hjerter, men også til vår vrede, forstand og uforstand. Akkurat som professor i
idéhistorie Trond Berg Eriksen entydig har stemplet Markens grøde som kitch, er
selvsagt så vel John Olav Egeland som Håvard Rem i sine fulle rett til å komme med sine
karakteristikker av Hamsun. Eller ”hele Norges favorittnazist”, som
tegneserieskaperen Steffen Kværnland har omtalt han. Men heller ikke Knut Hamsuns
virkelighet fortjener å bli stemplet mer banalt enn liv og verk tilsier. Hadde Håvard
Rem henvist til litteraturen, så ville han funnet en figur som i likhet med hans helt,
Varg Vikernes både er drapsmann og gudsbespotter. Abel Brodersen fra Hamsuns siste roman Ringen
sluttet er en slik. Han velger bort et trygt liv som sjøkaptein, og Abel lever ut
sine urinstinkter ved å ta bo i et skur og stjele fra det borgerskap han forakter. Lik en
annen asket som kan tas under blasfemiparagrafen, den navnløse Sult-helten,
fremstår Hamsuns siste hovedperson som inkarnasjonen av den vestlige materialismens
nattside. Etter at Hamsunsenterets utstilling åpner for publikum 11. Juni, vil dette
generere til mer debatt. Og da vil det være enda mer rom for både Berg Eriksen, Egeland,
Rem og andre til å utdype sine påstander. Gjennom den respekt og profesjonalitet Hamsun
utøvde overfor litteraturen som kunstform, har etterkrigstiden vist hvordan forfatteren
Hamsun stadig overlever privatpersonens ytringer. Hamsuns liv og verk rommer en versjon av
livets ambivalens, som er til for både å kunne le og gråte av. Ringen er ikke sluttet
med Varg Vikernes. 34
Aktivitet for Knut
Hamsun-laget i Lom
Tekst: Torunn Kjøk
I 2009 har Knut
Hamsun-laget i Lom hatt stor aktivitet, og vi har vore med på mange arrangement i Noreg
og i utlandet. Stort sett har styreleiar Torunn Kjøk og nestleiar Leif Hamsun
representert laget, men andre medlemmar har også gjort ein stor innsats.
Januar: Opning av Hamsun-salongen på Hurtigruta ”Midnatsol” som låg ved
kai i Oslo, og lansering av jubileumsvinen i Oslo.
Februar: Lansering
av jubileumsvinen på Fossheim Hotell i Lom. Offisiell opning av Hamsun-jubileet på
Nasjonalbiblioteket og i Oslo Rådhus.
Mars: Lansering av
jubileumsboka ” Knut Hamsun i Bjørnsons og Undsets rike” i samband med
årsmøtet i Kvila.
April: Hamsun-Selskapets
Oslo avdeling arrangerte Hamsundagar på Litteraturhuset i Oslo heile veke 17.
Juni: Opning av
Hamsun-utstilling på Kjerringøy, og avduking av Hamsun-byste i Grimstad Markens Grøde
med Juni Dahr og Gard B. Eidsvold på Garmostrædet. Ei fantastisk formidling av dei to
skodespelarane, og publikum hadde ei stor teateroppleving på låven. Styret la ned mykje
arbeid for å få dette til. Vi er også svært takksame for den store velviljen vi møter
på Garmostrædet, og takkar for arbeidsinnsatsen Georg Sole la ned.
August: Hamsun-jubileet
i Lom/Vågå. Mesteparten av programmet bygde på den programskissa vi la fram for snart 4
år sidan. Vi hadde spesielt ansvaret for utstillingane; Kjell Bendiksen – nye
dyptrykk på Norsk Fjellmuseum, Sérgio Calabri sine spegelvende glasmaleri i Vågå
kulturhus, og filmen ”Knut Hamsun i Eventyrland” av Olga Zhgenti frå Georgia
som vart vist på Norsk Fjellmuseum. Torstein K. Garmo steppa inn som innleiar i staden
for professor Régis Boyer på litteraturseminaret på svært kort varsel, og gjorde ein
god jobb. Vi fekk også tak i professor Chengzhou He frå University of Nanjing, og han
heldt eit interessant foredrag om Hamsun og Østen. Avduking av Skule Waksviks
Hamsun-statue på Skultbakken. Avduking av Hamsun-byste på Hurtigruta
”Midnatsol” som låg ved kai i Bergen. Nyopning av Frydenlund skysstasjon i
Aurdal med Hamsun-rom.
September: Utstilling av Sérgio Calabri sine bilde på Norsk Fjellmuseum. 35
Nasjonal
Hamsunmarkering i Grimstad Leif avduka Hamsun-byste og opna den nye Hamsunsalongen på
Sortland Hotel Hans-Ivar Kristiansen heldt foredrag på Folkeuniversitet på
Ringeriket
Oktober. Leif og Ingar heldt foredrag på Hamsunseminar i Moskva.
Hans-Ivar heldt
foredrag for elevar og lærarar ved Asker vidaregåande skole.
November:
Hamsun-jubileet i Georgia. Vi var med på: litteraturseminar i Tblisi,
litteraturkonferanse i Batumi, utstillingar, avduking av Hamsun-plakett, ekskursjon i
Hamsuns fotspor i Kaukasus, møte med skuleklasser og sightseeing i Tblisi og Batumi. Leif
heldt foredrag på Hamsundag på Agder Folkehøgskole, og for fullsett Asker Bibliotek
Offisiell avslutning av Hamsun-jubileet på Nasjonalbiblioteket i Oslo med seminar og
middag.
Desember: Hamsun-symposium
på University of Nanjing, Kina. Professor Chengzhou He inviterte Leif og Torunn til å
halde foredrag. Elisabeth Fuchs og Bård Bårdløkken vart med for å dokumentere turen i
ord og bilde. Denne turen var sponsa av UD, og utan hjelp frå dei, hadde vi aldri klart
å finansiere turen. Vi er svært takksame for at UD har eit program for Global
kulturutveksling, og for at vi fekk nyte godt av denne ordninga!
Konklusjonen på
jubileumsåret: Det har vore eit hektisk år med mykje arbeid, mange fine opplevingar
og møte med mange interessant og triveleg folk. Vi har erfart at Hamsun på ingen måte
er umoderne eller gløymt, i alle fall ikkje internasjonalt. Vi har fått mange nye vener,
og knytt mange kontaktar både i universitets- og reiselivsmiljø som kan føre til auka
trafikk i Hamsunstugu, på Hamsunsenteret på Hamarøy, til Grimstad og til Noreg
generelt. Fleire av oss i Knut Hamsun-laget i Lom er bedne om å halde foredrag på
skolar, universitet og for litterært interesserte organisasjonar utover vinteren og
våren. M.a skal Hans-Ivar Kristiansen ein tur til Universitetet i Vilnius.
Status Hamsuniana
Lom kommune bestemte i
mai 2009 for å avslå byggesøknaden vår. Konsekvensen av dette vart at vi ikkje klarde
å full finansiere prosjektet, og dermed trekte dei også attende kr. 1 million vi fekk
tilsagn om i 2008. Kristian Frisvold vil lage ein privat reguleringsplan for oss, og vi
må starte arbeidet med finansieringa på nytt. Konklusjon: Planen om eit service-bygg
” Hamsuniana” er ikkje forkasta, men det vil ta litt lengre tid å realisere
prosjektet enn vi trudde.
Samarbeid Kunt Hamsun-laget i Lom og Lom Folkebibliotek
Knut Hamsun-laget har
ei stor samling gamle og nye bøker som vi nå gjer tilgjengeleg for publikum. Godt og vel
100 bøker på 20 ulike språk er å finne på Lom Folkebibliotek. Sidan 36 ein del av
bøkene har svært stor samleverdi, vil det ikkje bli høve til å låne med seg bøkene
heim. Dei må lesast på biblioteket. Samlinga blir supplert etter kvart som vi får tak i
nye bøker. Avtalen gjeld i fyrste omgang for 3 år.
Knut Hamsun og
Gyldendals 25-årsjubileum i 1950
Tekst: Hans-Ivar
Kristiansen
Dette er altså 2.
januar 1950. Det hadde vært festmøte i aulaen med taler og så var det til Grand Hotell
for middag. Det var taler av Harald Grieg, Francis Bull. Lars Moen, Arnulf Øverland,
Peter Egge og Tor Bonnier. Det snakkes mye om de djerve menn og den kraft og økonomi som
skulle til for å få forlaget hjem i 1924, det kom hjem på samme dag som Christiania ble
til Oslo på nytt, men ikke ett ord om Knut Hamsun? De turte rett og slett ikke i 1950.
Det ville ha blitt sett på som landsforrederi av ypperste klasse, selv så langt inn i
fredstid som 1950, men nordmennene hadde ikke kommet seg etter rettsoppgjøret, etter
raseri og hevngjerrighet. Men tøværet nærmet seg. De samme ville nok sikkert ha skammet
seg litt i dag! Skammen kom nok ikke, men de ble litt mer forsonlige til sinns litt senere
ut på 1950- tallet. Da det viste seg at interessen for På gjengrodde stier var
stor i utlandet, så ville også Gyldendal ha med Hamsun å gjøre. De lever tross alt av
penger. Harald Grieg skriver om sitt utmerkede forhold til Knut Hamsun i Litt om Knut
Hamsun og hans forleggere i 1937. Det skamroses om sjenerøsitet og tillitt.
Det er i grunnen det samme han skriver i 1971 i En forleggers erindringer. Her sier
han at Hamsun hadde 200 aksjer, at han i grunnen kunne ha påvirket styrevalg og
retningslinjer, men at han hadde overlatt til forlaget og Harald Grieg å skjøtte dette
til forlagets beste. I 1950 later de som om førkrigshistorien ikke eksisterer. I talen
ved jubileet sier Harald Grieg at det som fikk stemningen til å snu for å få et norsk
forlag, var William Nygaard. ”Hans uforglemmelige innsats var det at han skapte et
forlag som med hell kunne ta konkurransen opp med det overmektige danske Gyldendal. Dermed
var den først store seier vunnet.” Han glemmer hva han tideligere har sagt om
Knut Hamsuns innsats, i det minste finner han det opportunt å fortrenge det. Under
normale omstendigheter er slikt løgn. 37 Litt lengre nede i teksten sier han at ”(..)takket
være ikke minst den norsk presses utrettelige bistand gikk det til slutt allikevel: 414
kvinner og menn - flere var det ikke- tegnet aksjer, noen få for større, de fleste for
små beløp (…)” Til slutt vil han da takke aksjonærene. Det nærmeste han
kommer Hamsun er å si at det var 413 til sammen, og vi får tro at Knut Hamsun er
medregnet. Senere på kvelden, På Grand Hotell, takker Grieg Francis Bull, O. Thommesen,
Hroar Olsen og 1905- mannen Hagerup, men ikke ett ord om Hamsun. Det blir snakket om
finansiering og penger, men ikke et ord om hvor disse pengene kom fra. Francis Bull satt
på Grini under krigen og var en god nordmann. Han snakker om ”nogen hundrede
nasjonalsinnede kvinner og menn som gav sin skjerv av norsk æresfølelse(…)” Så
roser han seg selv og Harald Grieg, som seg hør og bør, for det strev og den innsats de
hadde lagt for dagen. Han var formann i styret den gangen. I 1953, i Det Norske
Studentersamfundet i Oslo, holder Francis Bull et foredrag om Knut Hamsun. Det får
tittelen Knut Hamsun på ny. Det kan arte seg som en botsgang. En selvransakelse.
Han kommer med en innrømmelse at han i 13 år ikke har orket å røre ved Hamsuns bøker.
Så kommer det nesten litt patetisk: ”Men jeg tror ikke noen nordmann som husker
året 1940, kan tale om dikteren Knut Hamsun uten først å rydde seg vei tvers igjennom
det onde minnet om hva Hamsun skrev i de dagene(..). Dette såre inntrykket av hans
avisskiverier, kan vi aldri glemme” Så er det ikke måte på hva som legges til
grunn for at han måtte velge som han valgte. Forfatteren var gammel og døv, han hadde
bare Aftenposten og Fritt Folk og alt det vi kjenner så godt til. Bull bruker Knut
Hamsuns egne argumenter fra rettsoppgjøret. Så oppfordrer han alle som opplevde 1940 til
forsoning med dikteren. Men ikke ett ord om hvilken betydning han hadde for å få
Gyldendal hjem til Norge, da han holdt tale i 1950. Sigurd Hoel skriver om Knut Hamsun ved
hans død i 1952 at det ville vært tungt å miste Hamsun i 1952, men det ville ha vært
lett å skrive hans nekrolog. Han sier at hans feiltrinn, hans nazistiske sympatier er
skjønnhetsflekker, ”en stor dikters lune.” Hans dikteriske betydning overgår
alt. Sigurd Hoel er blant de først som står opp for Hamsun. Og han er ikke nådig mot
Sigrid Undset i hennes karakteristikk av at Hamsun-romanene er i enkelthet 38 hvordan
mannen får kvinner til sengs. Hoel synes det er både naivt og toskete av Undset. Men så
var hun også vred på Hamsun. Hun overgikk nok i alt og helt mennene rundt
Gyldendaljubileet i 1950. Arnulf Øverland er også til stede på festen i 1950. Og holder
selvfølgelig en utmerket tale fra Den norske forfatterforning. Han var også formann i
forfatterforeningen i 1925. Han sier at ” (…)da gjelden til Danmark ble
betalt,(…) i alt vesentlig beror på direktør Griegs personlige evner.” Ikke
ett ord om at noe så trivielt som Knut Hamsuns lommebok spilte en like stor rolle som
Harald Griegs spesielle evner. Hvorfor er det pinlig å snakke om noe så konkret som
penger? Og som om det skulle være mulig å bortforklare Hamsuns betydelige investeringer
for å få kjøpt forlaget hjem til Norge 50 år før. Petter Egge roser seg selv for å
være en av dem som var med sammen med Harald Grieg, så de var tre tapre, men blakke
menn, Grieg, Øverland og Egge. Satt Knut Hamsun på gangen? Og falt pengen dem i fanget
som manna fra oven? Det han husker er hvor ”(…)stor og oppriktig gleden var
hos nasjonalsinnende menn og kvinner, da Harald Griegs dristighet, tålmod og fremsyn
endelig hadde seiret.” Forsoningen med Knut Hamsuns to sider startet med Sigurd
Hoel. Det var han som vekket folk til live. Han hjalp dem til å skille snørr og barter.
Så kommer Francis Bull krypende ut av Grini- hiet. For han var det nok ikke lett.
Kristian Gierløff gir et bilde av Knut Hamsun i de siste ensomme år, isolasjon, ensomhet
og fortielse. Det var nok slik Hamsun- familien så på dette i 1950 også. De hadde en
uendelig rekke av nedturer, fortjente og ufortjente, så forlagets forhold til sin
største forfatter bare føyet seg inn i rekken av frustrerende opplevelser. Harald Grieg
sto ikke høyt i kurs etter dette. ”Engang hadde jeg dog et navn i verden.” 39
Slik sier Knut Hamsun det i et brev fra 1945.
Kilder
Børs og katedral. Taler
ved et forlagsjubileum, Oslo 1950.
Knut Hamsun på ny,
Francis Bull. Oslo: Det norske Studentersamfund 1953
Tanker om norsk
Diktning, Sigurd Hoel. Oslo: Gyldendal 1955.
Litt om Knut Hamsun og
hans forleggere. Harald Grieg.
Knut Hamsuns egen røst.
Christian Gierløff 1961
Viktig meddelelse til
Hamsun-Selskapets medlemmer!
For framtiden tar vi
altså sikte på at Hamsun-nytt skal bli en ren internettpublikasjon. Derfor trenger vi epostadresser
til Hamsun-Selskapets medlemmer, for å få distribuert bladet. Så nok en gang,
kjære medlemmer: Vær så snill og send en epost, merket "Epostregistrering"
til polden@hamsun-selskapet.no for
at vi skal få laget en epostliste over medlemmene.
NB: Det er også særdeles
viktig at de (få?) av dere som ikke har epost/tilgang til internett sender et
kort skriv om dette til
Hamsun-Selskapet,
postboks 31, Hamarøy
slik at dere kan få
tilsendt en papirversjon.
På vegne av
Hamsun-Selskapet
Even Arntzen
Styreleder
H A M S U N – S E
L S K A P E T H A M A R Ø Y
Hamsun-Selskapet ble
stiftet under Hamsun-dagene på Hamarøy 1988. Selskapets formål er å utbre informasjon
om og skape interesse for Hamsuns forfatterskap. Medlemmer får tilsendt Hamsun-Nytt fire
ganger om året. Medlemskontingent per år: 40
Enkeltmedlemmer kr.
300,-, familie/par kr. 350,-, institusjoner
kr. 500,-. Hjemmesider:
www.hamsun-selskapet.no
Henvendelser i henhold
til medlemskap, kontingentbetaling, adresseendring og bestillinger: Hamsun-Selskapet
v/Toril Halmøy, Postboks 31, 8298 Hamarøy, tlf. 950 36590, E-post: polden@hamsun-selskapet.no
Henvendelser til Hamsun-Nytts redaksjon: Elke Kriehn v/Knut Hamsun vgs
Kompetansesenter, Boks 83, 8298 Hamarøy.
Tlf. 75772350 E-post:
ek@nfk.no
Lokalavdeling Grimstad:
Ola Veigaard (leder), Bioddgt. 6, 4878 Grimstad, tlf. 91184007, ola@veigaard.no
Lokalavdeling Oslo: Christian
Schlüter (leder), Falsensgate 16A,
0556 Oslo,
chhaako@online.no
Hamsunlaget Lom: Torunn
Kjøk (leder), Tlf. 90738489, e-post:
tkjok@online.no
Hamsun-Selskapets
Styre:
Even Arntzen (leder),
Tromsø
Wenche Rokkan Iversen,
Svolvær (nestleder)
Arne André Solvang,
Hamarøy kommune
Marianne Apold,
Hamarøy
Ola Veigaard, Grimstad
Nils Magne Knutsen,
Tromsø
Christian Schlüter,
Oslo
Torunn Kjøk, Lom
(assosiert medlem)
Varamedlemmer:
Elin Eidsvik, Hamarøy
Nina Frang Høyum, Oslo
Randi Eilertsen, Narvik
Erik Gjestvang, Skien
Valgkomité:
Toril Halmøy (leder),
Hamarøy
K. Hedvig Rasmussen,
Karlsruhe
Torunn Kjøk
Hamsun-links:
www.hamsun.vgs.no
www.hamsun.at
www.hamsun-selskapet.no
www.hamsunlaget.no
www.hamsunsenteret.no
www.knuthamsun.no
www.hamsuns-rike.no
www.hamsun.no
Hamsun-Nytt er utgitt
med støtte fra Nordland
Fylkeskommune, nfk.no |
